Fra 2012 og fremover vil en stadig større del av den totale befolkningen være pensjonister. Ved lærings- og mestringssenteret i Sandefjord kommune tar de dette på alvor ved å initiere og koordinere Livscaféer.
Sandefjord, januar 2012.
Bilder av dyr, natur, mat og hus ligger strødd utover gulvet. Ti personer med bøyde hoder beveger seg langsomt mellom bildene. Noen stopper opp, andre smiler litt sjenert mens de vurderer de ulike motivene.
En eldre kvinne bøyer seg forsiktig ned, plukker opp et bilde av en katt, ser litt på det, ler og legger det tilbake før hun bestemmer seg for et landsbymotiv. Katten er det hun med rullator som velger og spør en annen deltaker om å plukke det opp for seg.
Når alle har valgt hver sitt motiv, tar de med seg bildet og går tilbake til rommet de ankom en halv time tidligere.
Stemningen, som på begynnelsen var litt avventende og trykkende, er lettere, og når lederne Liv Bjørvik og Turid Gro Åberg tar runden og spør hvorfor de valgte akkurat dette motivet, går praten. Kommentarene sitter lett og en god, uformell stemning fyller rommet.
Lyst på livet
Bildeseansen og samtalene foregår på ett av Sandefjords eldresentre, og er en del av pensjonisttilbudet Livscafé. Livscaféen idag er et av seks tre$ over de neste åtte månedene, og er et lærings- og mestringstilbud som er koordinert av Lærings- og mestringssenteret i kommunen.
Sirkellederne, som er navnet på de som leder tilbudet, Liv Bjørvik og Turid Gro Åberg, er frivillige ressurspersoner. De har selv deltatt i piloten av livscaféene og er pensjonister.
Deltakerne er rekruttert via henvendelse til organisasjoner, gjennom avisartikler, informasjonsmøte og jungeltelegrafen.
Livscaféen denne januardagen pågår i fire timer og inneholder sosiale aspekter, faglig påfyll og, ikke minst, erfaringsutveksling.
– Vi starter med bildene for å myke opp stemningen, forklarer Liv Bjørvik. I stedet for å vise til titler og jobber de engang hadde, forteller deltakerne hvorfor akkurat dette motivet ble valgt. Titler skaper avstand, dette skaper felleskap, hevder kurslederne.
Hvor tar Sandefjord det fra?
Ideen om å starte et lærings- og mestringstilbud for pensjonister akkurat i Sandefjord ble unnfanget på et kurs i Telemark for to og et halvt år siden. Prosjektet Passion för livet bergtok Randi Hovde, som leder LMS Sandefjord kommune, og Britt Gogstad Haugen, styreleder for Funksjonshemmedes fellesorganisasjon (FFO) i Sandefjord (FFO er en paraplyorganisasjon. I Sandefjord er 15 brukerorganisasjoner tilknyttet).
– Samarbeidet mellom brukerorganisasjonene og Lærings- og mestringssenteret var allerede svært godt, forteller Britt Gogstad Haugen fornøyd. – Og da vi ble presentert for Passion för livet for pensjonister ble vi begge svært ivrige og tenkte at dette ville vi ha i Sandefjord.
Ballen begynte å rulle, og da Kunnskapssenteret tok kontakt for å samarbeide om en pilot, var både samarbeidsstruktur og vilje tilstede. Svenskene delte nyttig kunnskap og materiale, en arbeidsgruppe bestående av representanter fra Pensjonistforbundet, LMS Sandefjord kommune, pensjonister og Kunnskapssenteret ble nedsatt – og ikke lenge etterpå var lærings- og mestringstilbudet skreddersydd for oppstart i Sandefjord.
– Rekrutteringen av de 24 deltakerne til piloten ble gjort strategisk, forklarer Randi Hovde. – Det vil si, vi spurte aktive pensjonister som vi håpte var interesserte i å drive prosjektet videre og i å starte egne livscaféer.
Randi Hovde (t.h) leder LMS Sandefjord kommune, Britt Gogstad Haugen (midten), styreleder for Funksjonshemmedes fellesorganisasjon (FFO) Sandefjord, og Anne Corneliussen, jobber også ved LMS Sandefjord kommune.
Planen fungerte. Noen måneder etter avsluttet pilot, er seks livscaféer i full sving og totalt 50 pensjonister er i dette vår- og høsthalvåret deltakere på livscaféene.
Erfaringsbasert læring
Tilbake til Liv Bjørvik og Turid Åbergs Livscafé. Etter første bolk med bildepresentasjoner, blir deltakerne introdusert til livshjulet. Dette er en modell som gjør deltakerne mer observante på egne ønsker og behov, og deretter på hva og hvordan en skal komme dit.
– Livshjulsmodellen går igjennom hele kurset, som støtter en slags tankemodell for å oppnå endring, forklarer Turid Gro Åberg entusiastisk. Hun forteller at hun selv har gjort seg opp en del meninger om eget liv gjennom å bruke modellen.
Sikkerhet og trygghet i hjemmet er første livsområde som skal drøftes. Deltakerne blir organisert i mindre grupper, ved småbord, for å gjøre det lettere å snakke sammen og å dele erfaringer. En kvinne fastslår at hun bør omrokere kjøkkenet sitt. Stigen for å nå opp til det høyeste skapet kan lett føre til fall og skade. Dette gir assosiasjoner hos en annen, ved det samme bordet, som understreker viktigheten av å ta med telefonen når en beveger seg omkring i huset. Skjer det noe, slipper en å krabbe gjennom leiligheten for å ringe. En mann mener tepper er snublefeller og bør henges på veggen.
Gode råd og egne erfaringer deles villig og latteren sitter løst.
Ikke så verst i Sandefjord
Sandefjord er først ute med et pensjonisttilbud etter denne modellen. Tilbudet skårer imidlertid så godt at flere kommuner, samt Helsedirektoratet, har vist stor interesse. Randi Hovde ved LMS Sandefjord kommune mener at suksessen kan tilskrives tre forhold; lærings- og mestringstilbudet er godt, det er billig og det fungerer:
– I Lyst på livet har vi oppmerksomhet på å fremme egen helse og livskvalitet. Det dreier seg om å bygge bro mellom det man vet er gode vaner og det man virkelig gjør. Ved hjelp av en enkel metode prøver man ut forandringer og vurderer resultatene av disse, sier Hovde.
FAKTA – LMS Sandefjord kommune
Områdene det fokuseres på er hentet fra Verdens Helseorganisasjons (WHO) fire hovedpunkter relatert til helsefremming: Sikkerhet og trygghet, sosialt nettverk, mat og drikke, fysisk aktivitet.
– Jeg tror det er den dialogbaserte formen som gjør at tilbudet fungerer så godt, sier Hovde, som gjerne deler erfaringene de har så langt. – Det at deltakerne blir bevisste på egen kompetanse og evne til å ivareta seg selv er gjennomgående positivt. I tillegg vet jeg at vårt fokus på positiv tenking og fellesskap er bra for mange som sliter med sykdom og ensomhet.
Det første kommunale LMS-et
Sandefjord kommune LMS er ikke bare pionér på Lyst på livet, de bærer også hatten som landets første kommunale LMS. Dette skjedde i 2004, altså for åtte år siden. En av pådriverne bak etableringen av senteret var FFO.
– I tillegg til å få mye drahjelp fra frivillige organisasjoner med personer som Britt Gogstad Haugen i spissen, jobbet jeg tett med Nasjonal kompetansetjeneste for læring og mestring innen helse (NK LMH) og daværende leder Liv Hopen , forteller Randi Hovde.
Hun understreker at en fellesnevner, da som nå, er å ivareta kunnskapen som brukerne har. Dette markeres også med tilholdsstedet Hvitgården midt i Sandefjord sentrum.
Lærings- og mestringssenteret ligger på gateplan og er derfor lett tilgjengelig både for at folk kan stikke innom eller delta på tilbud. Lokalene blir i tillegg benyttet av brukerorganisasjonene til møter og samtaler.
– Å ha et eget tilholdssted har gjort vårt arbeid mer strukturert, det er lettere å samarbeide på tvers. Lokalene egner seg også til likemannsamtaler, sier Britt Gogstad Haugen fra FFO.
Lærings- og mestringssenterets utforming og tilbud, har blitt til etter hvert som behovene har blitt definert – fra både fagpersoner, pasienter og pårørende. Fremover skal det blant annet arrangeres lærings- og mestringstilbud i diabetes type 2, temadager i samarbeid med brukerorganisasjoner, Lyst på livet-tilbud til pensjonister, og kurs i helsepedagogikk.
Neste møte
Livscafé nummer to er gjennomført av Liv Bjørvik og Turid Gro Åberg. Tema var sosialt nettverk. Lederne forteller at cafédag to var vellykket og at deltakerne virket mer trygge denne gangen enn ved første treff. Sikkert fordi de føler at de kjenner hverandre litt, men også fordi de vet hva de går til. Også denne dagen hadde de en< ekstern foredragsholder som løftet temaet, noe som deltakerne opplevde ga ny innsikt. - Kommunikasjon er en kunst og det å være tilstede i eget liv, er noe en kan lære gjennom hele livet, fastslår en av deltakerne. - Rett over påske skal vi arrangere den tredje cafeen, og vi gleder oss allerede. Da skal vi fortsette med temaet sosialt nettverk og begynne litt på livsområdet ernæring, sier en engasjert Liv Bjørvik. De to lederne er allerede opptatt av hvordan de skal tilrettelegge det fjerde treffet. Siden den ene kursdeltakeren bruker rullator, må gåturen som er planlagt gjøres om og tilpasses. Husk at deltakerne på caféene er mellom 65 og 90 år, og med svært forskjellig helse og kapasitet. Vårt mål er at det skal være plass til alle, avslutter Liv Bjørvik.
