I lærings- og mestringstilbud representerer erfaringsbasert kunnskap en sentral del. Evalueringer viser at innspill, historier og råd fra erfarne brukere ofte er de viktigste elementene i tilbudet. I SMIL – styrket mestring i livet, har Susanne vært en ressurs.
Susanne forteller at hun er brukerrepresentant fordi hun skulle gjerne ønske det fantes en sånn gruppe da hun selv var liten.
– Det kunne gjort en forskjell for meg. Jeg håper å vise barna at det går an å bli en bra voksenperson som ikke er syk, selv om jeg har hatt en mamma som var og er syk. Det er noe spesielt med å ha vært i en lignende situasjon som barna i gruppen. Det ligger en forståelse til grunn for møtet med dem. Jeg vil også gjerne være tilgjengelig for foreldrene som har barn i gruppen. Foreldrene har spørsmål både om hvordan det var å vokse opp, og hvordan min relasjon til mamma er nå. Min situasjon og mine erfaringer er jo ikke representative for alle unge voksne, men det kan gi et bilde, sier Susanne.
En mamma med bipolar lidelse
Susanne vokste opp med en mamma som hadde en bipolar lidelse. Under oppveksten visste hun ingenting om mammaens diagnose. Mammaen var ustabil og veldig “mye”, veldig ofte. Hun lovet ting hun helt sikkert ønsket å holde, men som hun sjelden fikk til. Hun ville gjøre fine og hyggelige saker, men gjorde de sjelden ferdig. For eksempel kunne hun begynne å rydde Susannes rom, og så stoppe midt i prosessen etter å ha tatt ut alt fra alle skuffer og skap.
– Da måtte jeg rydde opp. Hun hadde også dårlig økonomistyring, og jeg husker jeg ville bli økonom for å rydde opp i økonomien hennes. Ofte lånte hun penger av meg og søsknene mine. Hun var uansvarlig, og av og til på en morsom måte. Jeg fikk lov til ting som ikke andre fikk lov til. Men det var vanskelig for meg å vite når hun kom til å bli kjempesint, enda så godt jeg vanligvis klarte å tilpasse meg henne. Av og til var jeg redd, enten når hun var sint, eller når hun var veldig lei seg, forteller Susanne.
Når mammaen var lei seg, satt hun på rommet sitt og bet av alle neglene. Da snakket hun ikke med Susanne. Og hvis hun var sint, kunne hun kaste ting. Susanne forteller at hun fikk ekstra mye ansvar da foreldrene skilte seg. Men til slutt orket hun ikke mer og flyttet til pappa på fast basis. Susanne hadde da dårlig samvittighet for å la søsken bli igjen.
– Jeg har mange historier om mamma, fordi hun gjorde mye rart. Noen ganger dro vi på turer bare vi to, og hadde det kjempebra. Hun er en morsom dame, og veldig underholdende, forteller hun.
En glede å kunne bidra
I dag er Susanne voksen, har to barn og er samboer. Hun forteller at å delta i SMIL-gruppe gir henne stor glede.
– Når jeg deltar i SMIL-tilbudet blir jeg kjent med utrolig flotte barn og foreldre. Barna får vise andre sider av seg selv i gruppa. Det handler som oftest om at barna opplever et rom hvor de kan være glade uten å ha dårlig samvittighet. Jeg er i en heldig posisjon som får se barn ha en stigende mestringskurve gjennom gruppa, og samtidig blir kjent med hverandre og får nye venner. Jeg lærer mye om meg selv også, og får kjenne på egne grenser. Det er ikke min mamma dette handler om, det handler om meg.
Alle bør får et slikt lavterskeltilbud
Susanne håper at alle kommuner vil etablere et tilbud som SMIL, hvor både foreldre og barn kan komme sammen i en gruppe.
– Det er dessverre fortsatt et tabu å ha en forelder som er psykisk syk. Jeg mener at tilbud som varer over en tid kan gjøre det enklere å melde seg på. Fordelen med SMIL er at det har et positiv fokus, og bruker aktiviteter som barn liker. Det har rom for ulike barn, både de som er vant til å snakke om seg selv, og de som aldri har gjort det før, avslutter Susanne.
