Tusenvis av barn har foreldre som sliter med psykiske og/eller rusrelaterte problemer. Emilie (12) fra Oslo har en pappa som er psykisk syk, for henne ble gruppetilbudet SMIL – styrket mestring for livet, et vendepunkt.
Det er torsdag og for Emilie betyr det pappaettermiddag. Klokken nærmer seg tidspunktet når hun og lillebroren hentes.
Emilie gruer og gleder seg. Hun er glad i pappaen sin, men synes det er flaut at de ikke har noen plass å være. At de stort sett går rundt i nabolaget og at de spiser på bensinstasjonen lenger ned i gata. Klumpen i magen vokser, tenk om hun møter noen, en fra klassen.
Det ringer på døra, Emilie tar på seg sko, klemmer mamma, griper lillebrorens hånd og går ned trappene.
To timer senere er hun hjemme. Sliten, og på en måte glad det er over. Om natten drømmer hun at hun hjelper pappa å finne et sted å bo og en jobb han klarer å holde på. I den gode drømmen er han som andre pappaer.
Tung bør for et lite menneske
Emilie er og ser ut som en vanlig jente på tolv år med lyst, halvlangt hår, t-skjorte og jeans – med et par vakre kvikke øyne som ser direkte på den hun snakker med. På fritiden er det turn, fotball eller piano. Og hun bor i en firemannsbolig i en bydel i Oslo sammen med mamma, en yngre lillebror, mammas nye kjæreste og hunden Rafael.
Emilie tenner stearinlysene på bordet, retter på duken og setter seg ved spisebordet i stuen. Forteller at hun liker det som er vakkert og at hun skal bli fotograf, arkitekt eller ingeniør når hun blir stor. I koppene ryker det fra varm kakao, og kremen som er satt frem er både til kakaoen og bollene som ligger dandert i et fat midt på bordet. Ved enden av bordet sitter mammaen til Emilie. Det er trygt at hun er med når det skal snakkes om det vanskelige og vonde, om en pappa som er psykisk syk. Emilie ser ofte bort på henne når hun snakker, venter på et bekreftende nikk før hun går videre. Når følelsene blir sterke, er det også godt å ha en irriterende lillebror som letter trykket ved å stadig mase om mer krem i kakaoen.
Hemmeligheten
Emilie husker ikke så mye av hvordan det var da mamma og pappa bodde sammen eller senere da de skilte seg. Da var hun bare tre år og lillebroren baby. På begynnelsen var pappa også en del på besøk, og det gjorde det lettere, overgangen ble glidende og samværet var i trygge rammer.
Etter hvert fungerte imidlertid ikke besøksordningen. Emilie ble større, opplevde at pappa sviktet henne og at tingene ble vanskeligere.
Faren kledde og tedde seg annerledes enn andre pappaer, han hadde ikke noe sted å bo, ingen jobb og samværene var innimellom utrygge og uforutsigbare. Dessuten var Emilie flau når han kom på bursdagene hennes. Da hun var ni år sluttet hun derfor å invitere pappa på bursdager. Hun sluttet også å tro på løfter om nye klær, ordentlige jobber eller eksklusive reiseplaner.
– Det var egentlig bare mamma jeg kunne snakke med og jeg følte meg ganske ensom, forteller Emilie mens øynene fylles med tårer og stemmen brister.
Mamma tar grep
Mammaen som hittil har sittet taus, tar over og forteller at frem til Emilie var rundt åtte år gikk det greit og hun følte at de hadde gode samtaler.
– Etter hvert som hun ble større forstod jeg imidlertid at Emilie trengte flere enn bare meg, sier hun, mens hun stryker dattera over hånden. – Problemet var at jeg ikke visste hvor jeg skulle henvende meg. Gjennom bydelen fikk jeg lister med blant annet psykologer, men slik jeg så det var ikke Emilie syk. Hun trengte noen hun kunne snakke med og helst noen i samme situasjon.
Etter mange undersøkende runder dukket lærings- og mestringstilbudet SMIL opp, og etter vinterferien i 2009 møtte Emilie på første ettermiddagssamling av i alt tolv.
– Endelig, tenkte jeg, endelig kan Emilie få hjelp til lette børen fra skuldrene, sier mammaen.
Gruppetilbudet SMIL
SMIL er et gruppetilbud for barn og unge med foreldre som har psykisk sykdom eller rusproblemer. Det er rettet mot hele familien, men med barnas opplevelse og behov i sentrum.
– Kurset Emilie deltok på var det aller første tilbudet og en pilot, i disse dager holder vi på med å avslutte det syvende SMIL-tilbudet i våre bydeler, forteller Ellen Østberg. Hun er en av pådriverne bak SMIL og har en halv stilling ved Nasjonal kompetansetjeneste for læring og mestring innen helse (NK LMH). Hun er ellers ansatt på Diakonhjemmet Sykehus, i Voksenpsykiatrisk avdeling Vinderen, hvor barn og unge som pårørende også er et av hennes hovedfokus.
– Jeg opplever at tilbudet fungerer svært godt for målgruppen. Den uformelle formen, rom for å snakke om vanskelige temaer og det å være samme med andre i samme situasjon, gjør noe med både barna og de voksne. Tilbudet inkluderer også et tett samarbeid med foreldrene, noe som er veldig viktig. Dette viser i evalueringer og tilbakemeldinger. Det er dessverre mange barn som har det slik som Emilie, og vår erfaring er at lærings- og mestringstilbudet hjelper på det trykket mange barn lever under. Vi skulle derfor gjerne nådd flere, understreker Østberg.
Et tilbud som passet perfekt
Emilies ansikt lyser opp når hun forteller om møtet med de andre barna i SMIL-gruppen.
Endelig kunne hun dele det som var hemmelig. Dele det vanskelige med pappaen, fortelle om skammen og redslene for at noen skulle finne det ut.
Møtene en gang i uka ble for Emilie etter hvert ukas høydepunkt. De lagde mat, lekte, var i klatrevegg, og hadde det gøy. Og innimellom snakket de om det som var vanskelig.
– Hver uke fortalte vi hverandre om topper og bunner siden sist. Jeg gledet meg alltid til å dra dit og følte at det var godt å snakke med noen som forstod hvordan jeg hadde det. Derfor var det supertrist når det var over, sier Emilie. Innimellom var også foreldre med, men mest var dette bare for Emilie og de andre barna. Og det var godt. Gruppen på ti, var fra 9 til 13 år og bestod av både gutter og jenter. Selv om historiene var ulike hadde de alle noe felles, og en annen jente hadde
nesten samme erfaringer som Emilie.
– En av de viktigste tingene jeg lærte på SMIL var at jeg ikke trenger å ta meg av pappaen min. At jeg ikke kan forandre ham, sier Emilie.
Foreldreinvolvering
Lærings- og mestringstilbudet som arrangeres ved Psykiatri Vinderen er etablert i samarbeid mellom brukerrepresentanter og fagpersoner fra bydelen. I tillegg til barnet, skal også foreldre møtes. Hensikten er å gi dem en styrket forståelse for hvordan det er å være barn i en situasjon der en forelder ruser seg eller er psykisk syk.
– I løpet av gruppetilbudet møtes foreldrene fire ganger. To ganger sammen med barna og to ganger alene, når barna er på aktiviteter, sier Østberg. – Målet er å møte foreldre med respekt og tillit, men også å være tydelige på hvilken situasjon de befinner seg i. Det er spennende å se hva som skjer når foreldre møtes på denne måten, hva som skjer i grupper, andres beretninger er gull verdt. Særlig ser vi at det skjer noe i møtet med en erfaren bruker, forklarer Ellen Østberg engasjert. Og legger til at SMIL også inkluderer avsluttende samtaler med foreldre og barn, der det eventuelt blir snakket om en videre oppfølging dersom det er nødvendig.
Pappa vil alltid være der
Det er lenge siden Emilie, broren og pappa gikk gatelangs og spiste på en bensinstasjon.
I perioder er han nesten fraværende og plutselig dukker han opp igjen. Neste gang Emilie helt sikkert skal se ham er til sommeren. Da skal de en uke på en øy i Sverige sammen med tante og lillebroren. Hun forteller at hun gleder seg til å være sammen med pappaen sin uten å måtte tenke så mye. De skal sparke fotball. Og bade. Tanten er streng, men Emilie vet at når hun har sagt at det blir, så blir det faktisk noe av.
Det Emilie ønsker seg mest av alt er en normal pappa. Og som gjør slik som alle andre pappaer gjør. Det kan hun aldri få. Men gjennom SMIL har hun lært seg litt om hva som er hennes ansvar og hva som er pappaens, og funnet noen nye måter å tenke på som gjør det lettere å mestre hverdagen. Og så vet hun at hun ikke er alene om å ha det slik.
Hennes livsmotto, som hun tar med seg videre og gjerne deler med andre er:
– Å gjøre det vanskelige mindre, og gjøre alt det andre større. Venner, fritidsaktiviteter og slike ting er bra, avslutter Emilie.