Pedagogiske tilnærminger og metoder

Helsepedagogikk som fagområde er preget av begreper som i utgangspunktet har ulik betydning, men som til dels brukes om hverandre. Her finner du beskrivelser av utvalgte pedagogiske tilnærminger og metoder.

Med beskrivelsene ønsker vi å bidra til større grad av felles forståelse og bevisstgjøring omkring valg av pedagogiske tilnærminger og metoder. Beskrivelsene er korte og legger vekt på hovedkvaliteter, og det henvises til mer omfattende litteratur under hver beskrivelse. Vi har her en bred forståelse av helsepedagogikk, som også inkluderer klinisk kommunikasjon.

Klinisk kommunikasjon

I klinisk kommunikasjon dreier det seg om utveksling av budskap i en dialog mellom enkeltpersoner i en klinisk sammenheng. Det kan være i en individuell konsultasjon hos fastlegen eller i en time hos sykepleier på poliklinikken. Oppmerksomheten rettes mot hva som blir formidlet, hvordan det formidles og relasjonen mellom partene som kommuniserer. Det er fagpersonens ansvar å forsikre seg om at innholdet i budskapet er forstått. Klinisk kommunikasjon kan læres og profesjonsutdanningene innen helse har i ulik grad satt klinisk kommunikasjon på agendaen.

Litteratur og lesetips:

Empatisk kommunikasjon

Empatisk kommunikasjon bygger på kunnskap om at vi er født med et behov for kontakt og dialog, og at empati er en medfødt evne som gjør det mulig for oss å speile og gjenkjenne hverandres følelser og intensjoner (Brudal 2014). Målet i empatisk kommunikasjon er å skape positive møter mellom fagperson og bruker, slik at brukeren får mot til å snakke om eventuelle vanskelige opplevelser eller følelser. Brukeren skal føle seg sett og bekreftet. Empatisk kommunikasjon er en metode som også brukes utenfor helsevesenet, for eksempel mellom lærer og elev, eller mellom leder og ansatt i en bedrift.

Metoden består av fire trinn. Denne trinnvise prosessen innebærer et godt utgangspunkt for en virkelig dialog mellom fagperson og bruker. Personen opplever å bli sett og hørt, og tar gjerne imot fagpersonens synspunkter og analyser.

De fire trinnene:

  1. Personen forteller hva som har skjedd, og eventuelt hva han eller hun tror kommer til å skje i fremtiden. Det dreier seg om den andres fortelling (narrativ).
  2. Følelsene er i sentrum. Hvilke følelser hadde personen i den aktuelle situasjonen, eller hvilke følelser vekker det å fortelle sin historie?
  3. Personen reflekterer rundt det som skjedde, ut fra egne normer, verdier og oppfatninger. Hva har hendelsen betydd og er noe i livet endret som resultat av det som skjedde?
  4. Fagpersonen tilbyr å være medforteller hvis personen vil høre hans eller hennes tanker og vurderinger.

Litteratur og lesetips:

Fire gode vaner

Amerikanerne Frankel og Stein utviklet i 1996 en modell de kalte The Four habits Model, oversatt til Fire gode vaner på norsk. Modellen kan sies å være en didaktisk metode for klinisk kommunikasjon. Den er enkel og fokuserer på fire ulike vaner og beskriver kort både mål og hensikt ved de ulike vanene, samt hvordan en kan legge til rette for å bruke de i praksis. Fire gode vaner er benyttet i norske studier, og Guldbransen, Fossli Jensen og Finset publiserte i 2009 en studie der de så på effekten av å trene sykehusleger i kommunikasjonsferdigheter. Studien viste at undervisningen ble meget godt mottatt av legene.

Kort om de fire vanene:

  • Investér i begynnelsen. Her er målet å oppnå god kontakt tidlig. Vennlig atmosfære bidrar til at pasienten slapper av, tillit etableres og potensialet for konflikt minsker.
  • Få frem pasientperspektivet. Her er målet å få en forståelse av og vise respekt for pasientens situasjon og oppfatninger, noe som kan bidra til bedre diagnostikk, mer tilpasset informasjon og effektiv tidsbruk.
  • Vis empati. Vær oppmerksom på følelser og sett ord på dem. Dette vekker tillit og derav bedre dialog, informasjon og behandling.
  • Investér i avslutningen. Ved å investere i avslutningen øker sannsynligheten for samarbeid, lojalitet til behandlingsplaner og mulighetene for at pasientene tar ansvar for egen helse.

Litteratur og lesetips:

Informasjon

Juridiske føringer vektlegger at helsepersonell har plikt til å informere pasienter og pårørende og at de samme gruppene har rett til å motta informasjon. Informasjon er et begrep som benyttes mye både i samfunnet generelt og i helsetjenesten spesielt. Vi møter ofte på ord som informasjonsbehov, helseinformasjonsforståelse, informasjonsmøter, informasjonsmateriell, informasjonsfilmer og informasjonsbrosjyrer. Ordet informasjon beskrives ofte som en enveis formidling av fakta eller opplysninger. I helsetjenesten synes det imidlertid vanlig å tenke mer dialog og medvirkning i forståelsen av begrepet informasjon enn det som ulike definisjoner opprinnelig inkluderer. Noen ganger er det aktuelt å formidle fakta og opplysninger, men i praksis handler det ofte mer om veiledning og dialog. Informasjonsbrosjyrer og informasjonsfilmer i helsetjenesten kan utvikles av fagpersoner alene, men ofte er brukerrepresentanter også involvert i utviklingen av denne type informasjon.

Informasjonsfilmen om tarmsykdommen Morbus Crohn (Crohns sykdom) er laget i samarbeid mellom Landsforeningen mot fordøyelsessykdommer (LMF), Lærings- og mestringssenteret ved Stavanger universitetssykehus og AbbVie og er et godt eksempel på informasjon for personer som lever med helseutfordringer.

Litteratur og lesetips:

Undervisning

Undervisning brukes for å legge til rette for læring og læringsprosesser. Læring omfatter kognitive, emosjonelle og psykososiale prosesser, noe som bør gjenspeiles i undervisningsmetodene. Det handler også om å tilegne seg praktiske ferdigheter. I all undervisning må formålet være tydelig, samt hvem som definerer målet. I helse- og omsorgstjenesten er det viktig at målgruppene sier noe om hva som er viktig for dem å få undervisning om.

Betegnelsen didaktikk refererer til undervisningslære og didaktiske spørsmål handler om den pedagogiske virksomhetens hva, hvorfor og hvordan. Den didaktiske relasjonsmodellen sier noe om nødvendige overveielser knyttet til pedagogisk virksomhet og hvordan disse henger sammen. Dette er en mye brukt tilnærming for å planlegge undervisning og består av elementene; målgruppe (læreforutsetninger), rammefaktorer, mål, innhold, metoder (læreprosess) og vurdering (evaluering). Les mer om den didaktiske relasjonsmodellen her.

Et eksempel på en undervisningssituasjon er en time der pasienter som har kols får undervisning (individuelt eller i gruppe) om hvordan de selv kan trappe opp og ned medisiner ved hjelp av en egen behandlingsplan i hjemmesituasjonen.

Litteratur og lesetips:

  • Granum V, Halse K (2011). Pasientundervisning krever kunnskap
  • Hiim H og Hippe E (2006). Praksisveiledning i lærerutdanningen. En didaktisk veiledningsstrategi. Oslo: Gyldendal akademisk.
  • Pettersen RC (2005). Kvalitetslæring i høgere utdanning. Innføring i problem- og praksisbasert didaktikk. Oslo: Universitetsforlaget.

Bruk av fortellinger (narrativer)

Fortellinger står sentralt i menneskers liv. I følge narrativ teori (White 2006)  er det å tenke og handle ut i fra ens egne historier grunnleggende hos oss mennesker. Det er en prosess som skaper mening i tilværelsen vår. Fortellingene våre er med på å bygge vår identitet, og er viktige også fordi de kan være med på å endre vår identitet.

Bruk av fortellinger er en velkjent metode i helsepedagogisk praksis. Pasienter oppgir at de har stor nytte av å høre medpasienters fortellinger om hvordan de håndterer sine helseutfordringer. Fagpersoner kan lære om ulike fenomener gjennom å fortelle og reflektere over det de opplever i praksis.

Å fortelle er å dele opplevelser og gjøre egne erfaringer tilgjengelige for andre. En fortelling tar utgangspunkt i en beskrivelse av en konkret og betydningsfull begivenhet eller hendelse. Gjennom refleksjon og diskusjon blir fortellingen noe mer enn kun en historie som blir fortalt. Fortellinger kan brukes for å rette oppmerksomheten mot livshendelser, både små og store. Eksempelvis kan en persons fortelling om hverdagslivet med kols bidra til å gi andre personer i samme situasjon et nytt perspektiv på egen situasjon. Fortellingene kan bidra til kontakt med egne erfaringer, både smertefulle og gledelige, og de kan bidra til at man ser at framtiden innebærer både håp og visse realiteter.

I gruppebaserte lærings- og mestringstilbud er bruk av erfarne brukeres fortellinger en mye brukt metode. Den danske håndboken Håndbog til lærings- og mestringsuddannelser beskriver (kapittel 4, s 35 og kapittel 8, s.127) omfattende hvordan bruke fortellinger som metode i undervisning.

Litteratur og lesetips:

  • Hinrichsen EK (2012). Håndbog til lærings- og mestringsuddannelser. Erfaringsviden og faglig viden hånd i hånd. Århus: Region Midtjylland, CFK. Folkesundhet og Kvalitetsudvikling.
  • Knudsen BT et al. (2012). Læring og mestring. Patientuddannelse på deltagernes præmisser. Aarhus: Region Midtjylland, CFK. Folkesundhed og Kvalitetsudvikling.
  • Holmgren A (2010). Fra terapi til pædagogik – en brugsbok i narrativ praksis. Hans Reitzels Forlag.

Veiledning

En veileder innen helse bistår gjennom sin faglige innsikt og holdning en person i å definere egne utfordringer og få kunnskap og ferdigheter til å håndtere disse. Veiledning forutsetter gode kommunikasjonsferdigheter hos veilederen. Det er viktig at det etableres en god relasjon mellom partene. Sentralt i veiledning er at veilederen etter beste evne forsøker å finne ut hvor den andre er i sin lærings- og endringsprosess.

Målet med både veiledning og undervisning er at mestringskompetansen styrkes gjennom oppdagelse og læring. Forskjellen kan relateres til hvordan målet nås. Undervisning er ofte styrt av underviseren som planlegger og gjennomfører ut fra sine vurderinger, mens veiledning i stor grad handler om å møte den andre der den er og høre hva hans eller hennes behov er. Veilederen kan ikke i samme grad planlegge innholdet da det tar utgangspunkt i den lærendes behov. Medvirkning og den lærende som aktiv og ekspert på seg selv er sentralt. Veilederen skal ikke først og fremst gi svar, men hjelpe den andre til selv å finne svar. Dette kan bidra til mestring.

Det finnes ulike teoretiske tilnærminger til veiledning, som har betydning for hvordan veiledningen benevnes og praktiseres. Veiledning kan foregå individuelt eller i gruppe.

Å støtte en person fram mot det å håndtere tilværelsen med diabetes er et eksempel på en veiledningssituasjon.

Litteratur og lesetips:

Kognitiv tilnærming

Kognitiv tilnærming kan betraktes som en overordnet metode, og den benyttes i stor utstrekning i undervisning og veiledning i helsetjenesten. Kognitiv viser til hva vi oppfatter, tenker og husker om noe. I kognitiv læringsteori vektlegges tankeprosessene hos den som skal lære. Språk, tenkning og problemløsning står sentralt, samt hvordan persepsjon og tankeprosesser påvirker læring.

Måten vi tenker omkring en hendelse på, påvirker hvilke følelser som blir knyttet til denne hendelsen. En kognitiv tilnærming bygger på ideen om at en hendelse ikke automatisk fører til en følelse. Mellom hendelsen og følelsen er våre tanker omkring hendelsen. Ulike følelser er knyttet til bestemte tankemønstre. Det å bli bevisst negative tanker og jobbe mot å endre dem, kalles en kognitiv tilnærming. Mennesker som sliter med angst eller depresjon, har en strøm av ubehagelige tanker. De negative tankene virker troverdige, og de kan være bygget på virkelige hendelser, men er ofte overdrevne eller ugyldige. Angst eller frykt er forbundet med tanker om trussel eller fare. Depressive følelser er forbundet med tanker om feil eller tap, meningsløshet eller håpløshet.

Det finnes ulike verktøy som kan benyttes innen kognitiv tilnærming. Gode eksempler er den kognitive diamanten og ABCD-modellen. Disse finner du beskrevet nærmere på denne siden.

Litteratur og lesetips:

Guidet Egen-Beslutning (GEB)

Guidet Egen-Beslutning er en metode som er utviklet for å legge til rette for effektiv og meningsfull dialog mellom pasienter og fagpersoner. Metoden veileder begge parter i en prosess som fremmer pasientens livsmestring. Verktøy er refleksjonsark (semistrukturerte), skriftlige øvelser, profesjonell faglig kommunikasjon og råd som fremmer autonomi og beslutninger ut fra egne preferanser. Metoden er generisk og kan brukes sammen med brukere og pasienter som har ulike former for helseutfordringer. Den er utviklet for å imøtekomme barrierer som er påvist gjennom forskning. Det kan handle om at pasienter og fagpersoner har ulike perspektiver som bidrar til at liv og sykdom ses på som to adskilte størrelser, og om at forandringspotensialet som ligger i relasjonen mellom pasient og fagperson ikke utnyttes tilstrekkelig. Det kan også handle om at utfordringer i kommunikasjon og refleksjon gjør det vanskelig å få innsikt i pasientens utfordringer og hvordan de oppfattes av begge parter.

Metoden støtter seg primært på Vibeke Zoffmanns forskning i Danmark, men også på omfattende teori knyttet til humanisme, empowerment, kommunikasjon, egenbeslutning, livsfortellinger, endringshjulet med mer. Bruk av metoden forutsetter teoretisk og praktisk opplæring, og i Danmark tilbys ulike moduler med 2–4 dagers varighet.

Litteratur og lesetips:

  • Om Guided Egen-Beslutning på mestring.no
  • Zoffmann V (2004). Guided Self-Determination: A Life Skills Approach Developed in Difficult Type 1 Diabetes, PhD-rapport, Department of Nursing Science, University of Aarhus, 2004.

Motiverende samtale (MI)

Motiverende samtale (MI) er en brukersentrert metode som har til hensikt å øke indre motivasjon for endring ved å utforske og løse ambivalens. Det er en systematisk og mye brukt metode å jobbe med mennesker i endringsprosesser på. MI er en kombinasjon av støttende og empatisk veiledning som bygger på antakelsen om at mennesker i større grad følger opp de endringsmålene de selv formulerer og forsvarer. Samarbeid er vesentlig og i samtalen bistår veileder i å utforske motivasjonskreftene hos bruker. Det legges vekt på at det finnes ressurser og endringspotensial, og at fagpersonens oppgave er å legge til rette for at disse ressursene kan utløses. Motivasjonssamtalens verdigrunnlag er samarbeid og autonomi hos brukeren. Veileder skal lokke frem endring og gir ikke råd uten å bli bedt om det eller får lov til å komme med støttende ytringer.

Motiverende samtaler (MI) kan sies å ha fem faser:

  • Kontakt/relasjonsskapende fase
  • Nøytral utforsking
  • Perspektivutvidende fase
  • Motivasjonsbyggende fase
  • Forpliktelses- og beslutningsfasen

Litteratur og lesetips:

Helsecoaching

Helsecoaching er en form for veiledning og beskrives som en metode der samtalen brukes som middel for å bidra til at pasienter setter seg mål og oppnår disse. Det forutsetter at den som coacher har ferdigheter knyttet til å legge til rette for meningsfull dialog og til å la pasienten ta føringen i samtalen. Coacher oppfordres til å lytte, diskutere og sette spørsmål og til å tydeliggjøre kjerneverdier, tro og hensikter. De bør også evne å avdekke om det er avstand mellom pasientens antakelser og virkeligheten, og til å oppmuntre, motivere og bygge tillit og tro på egne evner. Coaching beskrives som en måte å få personer til å se egne løsninger og sette opp og jobbe for å nå egne mål i mange ulike sammenhenger.

Forskning viser at helsecoaching styrker den enkelte i å håndtere det å leve med kronisk sykdom (se lesetips nedenfor).

Internasjonalt er helsecoaching en metode som er på full fart inn i helse- og omsorgstjenesten. Rendyrket helsecoaching (som metode og begrep) er lite brukt i den offentlige helse- og omsorgstjenesten i Norge hittil, men synes å være på vei inn. Det finnes en rekke tilbud om helsecoaching gjennom private aktører.

Helsecoaching for voksne som har gjennomlevd alvorlig sykdom og strever med ettervirkninger som står i veien for god livskvalitet er et eksempel på helsecoaching.

Litteratur og lesetips:

Rådgivning

Begrepet brukes i mange sammenhenger. Å rådgi noen betyr å legge føringer for og bestemme retning for den andre. Dette er ikke nødvendigvis i samsvar med veiledning og brukermedvirkning. Det kan bety å fortelle noen hva vi synes de bør gjøre, tenke, mene, tro og kanskje føle.

Noen ganger er det på sin plass å gi råd, men de bør i hovedsak gis når andre ber om dem, og da gjerne i form av forslag. Hvis vi ønsker råd fra andre, medvirker vi gjennom å be om råd. Fagpersoner i helse- og omsorgstjenesten har tradisjonelt god trening i å gi andre råd. I lærings- og mestringsvirksomheten er man generelt mer opptatt av et ressurs- og mestringsfokus heller enn problemfokus, og da er rådgivning mindre aktuelt.

Ulike rådgivningstjenester er eksempler på hvordan rådgivning kan være et tilbud i helsetjenesten. Rådgivningstjenesten til Landsforeningen for hjerte og lungesyke (LHL) gir råd til pasienter, pårørende og helsepersonell.

Fyll ut skjemaet for å stille oss spørsmål, komme med innspill eller kommentarer. Vi svarer vanligvis i løpet av en arbeidsuke. Din tilbakemelding bidrar til at vi kan fortsette å forbedre innholdet på nettsiden vår.

"*" obligatorisk felt

Slik bruker vi dine data

X
THIS IS THE CONTENT
  • Publisert: 14. september 2018.
  • Sist oppdatert: 6. juli 2023.