Samtale med pionér Liv Hopen

Spor av mestring · EP 07 Samtale med pionér Liv Hopen

Les episoden her

[Jingle/Intro]

– Hvordan kan helsetjenesten legge til rette for læring og mestring og økt helsekompetanse? Mestring er en individuell prosess, uten oppskrift, men kan vi vise til noen stier som andre har gått opp? Velkommen til Spor av mestring, en podkast i regi av Nasjonal kompetansetjeneste for læring og mestring innen helse. Mitt navn er Hilde Blindheim Børve og jeg er spesialrådgiver, og har i mange år jobbet med pedagogikk i en helsekontekst.

I denne episoden samtaler Hilde med Liv Hopen. Liv Hopen er en pioner innen læring og mestring, hun har vist vei og lagt til rette for etablering av lærings- og mestringssentre ved landets sykehus.

Liv`s reise

Hilde tenker tilbake på sitt første møte med Liv i 2005, da Liv kom til Voss sykehus for å være med på åpningen av lærings- og mestringssenteret der Hilde var nyansatt. Som leder av det nasjonale lærings- og mestringssenteret hadde Liv med seg en stor kunstig bregne og en innrammet hustavle som sa hva et  lærings- og mestringssenter skulle være.

Liv husker veldig godt åpningen av lærings- og mestringssenteret ved Voss. Hun var med på åpningen av mange slike senter rundt om i landet og forteller at hun alltid hadde med seg en stor hustavle som skulle henge på veggen. Dette var et bidrag for å sikre at alle lærings- og mestringssentrene skulle stå for samme ideologi.

–Vi var litt engstelige for at det skulle utvikle seg forskjellig, sier Liv.

Ideologien var at fagpersonene skulle ha brukernes erfaringer som utgangspunkt for veiledning og informasjon. På hustavla gikk det tydelig fram at et lærings- og mestringssenter LMS bygger på at fagkunnskap og brukererfaring sidestilles ved å planlegge, gjennomføre og evaluere læringsoppleggene sammen. Dessuten stod det på hustavla at det skulle tas i bruk metoder og arbeidsformer som stimulerer til økt selvstendighet hos brukerne.

–Jeg husker at den ble hengt på veggen rett etter åpningen og det var den vi fulgte, sier Hilde.

Liv er utdannet ergoterapeut og forteller at hun alltid har likt å velge en annen vei enn flertallet. Det var nok grunnen til at hun valgte å utdanne seg til ergoterapeut, for det var fortsatt et pioneryrke da hun var ung. Hun har aldri angret på yrkesvalget som hun alltid har opplevd som veldig meningsfullt, fordi en bidrar til at pasienter kan bli mer selvhjulpne. Som nyutdannet i 1967 begynte hun å jobbe ved sosialmedisinsk avdeling på Aker sykehus. Det var et heldig valg, forteller hun. Der var tverrfaglig teamarbeid grunnfestet, med 7 ulike yrkesgrupper. Dette var veldig tidlig den gangen og avdelingen var forut for sin tid med en holdning om at det var viktig å vise respekt for enkeltmenneske.

–Vi måtte se hele pasienten og pasientens omgivelser i sammenheng. Det var nok fordi det var en attføringsavdeling. En yrkesmessig attføringsavdeling der det var mange, litt svakere pasienter, hvor omgivelsene var kjempeviktige, forteller Liv.

Etter hvert ble Liv leder for ergoterapitjenesten ved Aker sykehus og fikk anledning til å studere administrasjon og ledelse ved siden av jobben. Det synes hun var veldig spennende. Hun jobbet i mer enn 30 år ved rehabilitering og geriatri og har skrevet flere bøker, og fikk godkjenning som fagbokforfatter. Det er hun veldig fornøyd med.

Da Liv gikk av med pensjon startet hun pensjonisttilværelsen med å ta et studium i feature journalistikk, som hun synes var veldig spennende og har fått mye bruk for.

Mens hun var leder for ergoterapitjenesten på Aker, ble hun stadig mer opptatt av mulighetene med å forbedre jobben gjennom tverrfaglige kvalitetssirkler. Hun kom over en metode utviklet av Spri i Sverige, Sjukvårdens planerings- og rasjonaliseringsinstitutt, som hadde laget mange små og fine hefter blant annet om kvalitetsforbedring og kvalitetssirkler. Kvalitetssirkelmetoden bygget på tanken om at det er den som har skoene på som vet hvor den trykker.

–Nå beveger du deg mot læring og mestring, sier Hilde.

–Helt opplagt, sier Liv.

Så ble det til at hun ledet et kvalitetsirkelarbeid med 110 medarbeidere fra rehabiliteringsavdelingen, med 11 kvalitetssirkler. Liv ble så spurt av direktøren om å lede et stort kvalitetssirkelarbeid på tvers av avdelingene. Som en fortsettelse av det prosjektet, fant de ut at de skulle ha et prosjekt der sykehus og primærhelsetjenesten deltok sammen.

Etablering av Lærings- og mestringssentre

–Du var med å starte lærings- og mestringsaktiviteten i Norge, og da først ved Aker. Kan du ikke fortelle oss litt mer om dette? Om oppstarten til det som etter hvert ble det nasjonale lærings- og mestringssenteret, Nasjonal kompetansetjeneste for læring og mestring innen helse (NK LMS). Litt om bakgrunnen for hvorfor dette kom i gang og om din rolle i denne prosessen, spør Hilde.

Liv forteller hvordan det var å være med på opplæringskonferansen, Læring fra livet – fra lydighet til selvstendighet, høsten 1996. Hun mener dette var startskuddet for lærings- og mestringssentrene i Norge. Det var da fem brukerorganisasjoner (Diabetesforbundet, Epilepsiforbundet, Revmatikerforbundet, Astma- og allergiforbundet og LHL) som organiserte konferansen sammen med Legeforeningen og Sykepleieforbundet.

–Jeg husker fortsatt musikken som ble brukt, lyden av bjelleklang som ble spilt hver gang den store forsamlingen forlot og entret lokalet, forteller Liv. Det var som et startskudd, veldig lurt at de hadde den musikken. Jeg tror det var medisinstudenter som spilte. Det gjorde veldig inntrykk på meg.

Liv forteller videre om opplæringskonferansen. Det var et sterkt budskap i konferansen. De mente at personer med kronisk sykdom eller funksjonsnedsettelse og deres pårørende hadde behov for kunnskap om hvordan leve med sykdommen i hverdagen. De mente at kunnskap er like viktig som medisiner. Det var også fokus på at personer som har egenerfaring med å være langvarig syk eller pårørende har en kompetanse som er like viktig som fagkunnskapen til fagfolkene når det skal lages gode opplæringstilbud for pasienter og pårørende.

–Helseminister Gudmund Hernes åpnet konferansen og brukerorganisasjonene hadde snakket mye med ham i forkant av konferansen så han var kjent med arbeidet, minnes Liv.

Gudmund Hernes ønskte at Aker sykehus skulle starte et prosjekt med et lærings- og mestringssenter. Liv ble da spurt om å være prosjektleder fordi hun hadde ledet disse store prosjektene tidligere og kvalitetssirkelmetoden ville egne seg veldig godt. Dette fordi det gjelder å lytte til de som har skoen på og vet hvor den trykker.

–Vi hadde veldig mye aktivitet den sommeren for Hernes regnet ikke med å bli sittende på Stortinget, da det skulle være stortingsvalg til høsten. To dager før stortingsvalget åpnet vi senteret. Det var sånn at dodøra kom kvelden før omtrent og jeg måtte få mannen min til å hjelpe meg å hekte den på forteller Liv. –Så det var i siste liten! Men vi klarte det.

Hernes var der og åpnet lærings- og mestringssenteret. Dette var et samarbeid mellom han, Oslo kommune og brukerorganisasjoner, der Bjørnar Algott var sentral. Allerede året før i 1996 hadde Hernes foreslått at det skulle innføres en ny lov om pasient- og pårørendeopplæring. Og selv om loven ikke ble vedtatt før i 2001 kunne Liv si at dette er foreslått – dette kommer. Pasient- og pårørendeopplæring er tatt med som 1 av 4 hovedoppgaver i lov om spesialisthelsetjenesten. Det fikk grobunn.

På Hildes spørsmål om det er noe Liv er stolt over og ser tilbake på som særlig viktig, svarer Liv at det er i grunn 4 forhold hun tenker er veldig viktig. Det ene er at hun fikk stimuleringsmidler som var helt vesentlig. De hadde 6-7 lærings- og mestringssentre som var oppe og gikk før de fikk midlene, men det var nemlig slik at etter 3 prosjektår ble Nasjonalt kompetansetjeneste for læring og mestring etablert i desember 2000. Året etter, i 2001 fikk kompetansetjenestene tilført stimuleringsmidler fra departementet som skulle brukes til å etablere nye lærings- og mestringssentre og ny virksomhet ved eksisterende senter. Selv om stimuleringsmidlene ikke var så store og det ikke ble så mye på hver, betydde det utrolig mye for at kompetansetjenestene skulle få mulighet til å styre virksomheten i riktig retning.

–Vi kunne kreve at de skulle følge ideologien – hustavla, minnes Liv.

Liv forteller videre at oppveksten av lærings- og mestringssentrene var enorm og etter hvert ble det etablert lærings- og mestringssentre ved alle helseforetak i landet. Også i Sverige ble det etablert lignende sentre etter modell fra Norge. Det begynte i mange av tilfellene med en engasjert person som fikk litt styrke bak seg ved å få stimuleringsmidler, det kunne være så lite som kr 50 000.

Liv trekker frem flere viktige ting, som det gode vertskap. Det å ha noen som kan legge til rette for at fagpersoner og brukerne sammen skal lykkes i å planlegge og gjennomføre gode læringstilbud. For lærings- og mestringssentrene skulle være et tilgjengelig sted, et samarbeidsverksted. Det hadde stor betydning at denne møteplassen var et nøytralt og hyggelig sted. Hvis en møttes i lokaler med sterkt sykehuspreg var pasienter og pårørende vant til å møte eksperter som forvalter alle svarene og hvor pasientene hadde en passiv rolle. Så at man møttes på en annen arena var viktig. Det var viktig at det var et vertskap som sørget for at det ble lett å samarbeide.

En tredje ting Liv trekker frem var dette med raushet og samarbeid og ydmykhet for andres kunnskap. Det mener hun har preget virksomheten siden. Å dele med andre er en holdning som har gjennomsyret lærings- og mestringsvirksomheten og det ble tidlig etablert et stort og godt nettverk. Respekt for andres kunnskap er helt grunnleggende og ikke minst respekt for brukernes erfaringer. Lærings- og mestringsarbeid handler om å hjelpe andre til å lykkes, også i forhold til den enkelte pasient.

–Det siste er det med fleksibilitet i metoden. For det har vært veldig viktig. At arbeidsmåten har inneholdt noen få, men konkrete krav til hvordan lærings- og mestringsvirksomheten skulle utvikles. LMS-metoden ga rom for lokale variasjoner for oppleggene ble skapt i samarbeid mellom fagfolkene og brukerne.

–Jeg husker for eksempel et kurs som de kjørte i Nord-Norge hvor de valgte å kjøre kurs med overnatting noen dager i strekk fordi det var lange reiseveier. Så kjørte man det samme kurset i Oslo, men da en dag i uken over flere uker for det var mindre reisevei. Så tilrettelegging etter hvor man bor og muligheter til å komme til disse sentrene oppsummerer Hilde.

Hvis fagfolkene og brukerne er lokale så vet de hvordan det må være. Så ferdigtygde løsninger som alle skal bruke er ikke egnet. Det at det skulle skapes på stedet gjorde det lettere å tenke utradisjonelt og nytt. Og så lå evalueringen i metoden sånn at det kunne endres forteller Liv.

Helsepedagogikk og brukererfaring

–Planlegge sammen, gjennomføre sammen og evaluere sammen, oppsummerer Hilde. -Du samarbeidet noen år med Egon Vifladt og dere sammenfattet to lærebøker; en i 2004 i helsepedagogikk og samhandling om læring og mestring, som også ble oversatt til svensk, og i 2013 om pasientopplæring, kompetanse, veivalg og lederskap. Hva var bakgrunnen for arbeidet med bøkene og den helsepedagogiske kompetanse?

–Allerede i oppstarten av prosjektet advarte noen av brukerorganisasjonene oss om å skape en ny yrkesgruppe, nemlig helsepedagog, svarer Liv. Hun forklarer med at helsepedagogikken ble integrert kunnskap hos alle helsefaggrupper som møter pasienter med langvarige helseproblemer. Sånn at fagpersoner kan gi pasienter best mulig grunnlag for egne beslutninger. Lærings- og mestringssentre måtte ikke frita fagpersoner fra pasientopplæring, men legge til rette for at fagpersoner og brukere sammen skulle legge til rette for å lage gode tilbud. Det var slik at prosjektet hadde en referansegruppe som ønsket ganske tidlig å knytte pedagogisk kompetanse til prosjektet. Det ble foreslått flere dyktige pedagoger som var sterke teoretisk. Liv forteller at hun var bekymret for at det skulle overskygge ideologien om at den som har skoen på vet best hvor den trykker.

–Så du ville ha den praktiske tilnærmingen, i størst mulig grad, sier Hilde.

–Ja og jeg ville at brukernes erfaringer skulle få tyngde, sier Liv. I arbeidet med kvalitetssirklene hadde hun tidligere samarbeidet tett med Egon Vifladt, og han hadde både pedagogikk og organisasjonsutvikling som fag. Det opplevde hun som ideelt. Og heldigvis fikk hun klarsignal fra referansegruppe om å bruke han som pedagog. –Vi var så vant til å jobbe sammen at vi kunne starte kurs i helsepedagogikk nesten med en gang og vi hadde brukerne med.

Liv forteller videre at dette var veldig viktig, fordi det gjorde noe med kursene. Det gjorde noe med rollen som fagfolkene hadde, om bevisstheten som de hadde. Fordi de snakket mye om at fagfolkene måtte være villige til å oppgi sin suverene posisjon og se på brukeren som en helt nødvendig medspiller.

–Det fikk vi demonstrert veldig godt i disse kursene, minnes Liv.Boka Helsepedagogikk, samhandling om læring og mestring var et resultat av innholdet i kursene. Det begynte med kompendier som ble satt sammen til ei bok. Også med erfaringer fra opplæringsgruppene som kom i gang, men sånn ble boka til. Hilde forteller at den var hennes inspirasjon til å starte det første kurset i helsepedagogikk som hun holdt. –Det var mange fine tegninger og metaforer og aha-opplevelser av å bla i boka, forteller Hilde.

Å forstå det som blir sagt

–Du Liv er opptatt av hverdagsspråk – kan du si litt om det? spør Hilde.

Liv er tydelig på at dette er noe hun er opptatt av. Det har blitt understreket i offentlige publikasjoner at informasjon er det pasienter og pårørende har forstått, ikke det som har blitt sagt. Det er kjempeviktig at fagfolkene snakker et språk som pasientene og pårørende forstår. Alle forstår hverdagsspråk, eller i alle fall alle nordmenn forstår norsk hverdagsspråk. Fagspråk kan bidra til å skape avstand til pasienten. –Jeg tror ikke alltid at fagfolk er klar over at det er et fagspråk de snakker, sier Liv.

Liv husker et kurs de hadde for pasienter med urininkontinens. En av deltakerne, Hans, fortalte før kurset at det var så mye han lurte på. Men han klarte ikke å snakke om disse tingene. Men han deltok i kurset. Kurset startet med at en bruker, en lektor, som fortalte om hvordan han hadde løst de praktiske problemene ved at han tisset på seg. Etterpå kom Hans bort til Liv og fortalte at han hadde spurt om alt han lurte på. Han sa det ble så mye lettere å snakke om det når lektoren hadde brukt så vanlige ord. Det tenker hun nok skjer gang på gang, at når brukere er til stedet så gjør det noe med språket. Særlig hvis de slipper til først. Forenkling av språket er viktig, og man skal kunne faget sitt godt for å kunne forenkle.

–Jeg husker jeg besøkte Aker, men jeg husker ikke årstall, men det var i de første årene etter jeg begynte i tjenesten. Jeg lot meg inspirere av det gode brosjyremateriellet dere hadde utviklet på Aker. I tillegg til kursinformasjonsbrosjyrene hadde dere også på veggen brosjyrer med «mange lurer på» spørsmål som snakkebobler. Som var eksempler på hva folk lurer på. Det inspirerte meg veldig og jeg dro tilbake til Voss og laget parallelle brosjyrer til alle informasjonsbrosjyrer så jeg takker for den, sier Hilde.

–Ja det som er viktig å være klar over er jo at hvis pasienten har fått en diagnose som han ikke kjenner fra før så vet han ikke hva han skal spørre om. Så det var noe av hensikten med spørreboblene. Hva var aktuelle spørsmål hvis du har fått den diagnosen, sier liv.

Liv forteller om ei dame som var blind som kom innom senteret. Det kan sammenlignes med når jeg er på hotell sa hun. Hvis det er en lunsjbuffet kan jeg ikke se hva det er og jeg må spørre sidemannen. Og hva sier sidemannen da? Ja gjerne, hva vil du ha? I stedet burde han forklart hva det er på buffébordet. Det er veldig parallelt. Derfor gikk de i gang med å lage brosjyrene og de fant ut at dette var en veldig fin øvelse for fagfolkene til å samarbeide med brukerne – til å få aha-opplevelse om at det var lurt å ha brukerne med.

Liv brukte ofte som eksempel at regnestykke 2 + 2 blir 5. Når man satte sammen 2 brukere og 2 fagpersoner ble summen av arbeidet langt mer enn de hadde fått til hver for seg.

Pasientenes helsetjeneste

Hilde spør Liv om hun kan si noe mer om samvalg og pasientens rolle i møte med helsepersonell.

Dette er noe Liv er veldig engasjert i og forteller om at myndighetene har i flere år ønsket å organisere helsetjenesten slik at det blir pasientens helsetjeneste og ikke helsetjenestens pasienter. I de siste årene har helsemyndighetene gitt klare signaler om at helsepersonell skal ta i bruk samvalg som metode. Samvalg innebærer at pasienten skal få vite hvilke alternative undersøkelser og behandlinger som er aktuelle for hen. Pasienten skal få vite det på en måte som hen forstår og få vite mulige fordeler og ulemper ved de ulike alternativene. Pasienten skal også gi uttrykk for det hen foretrekker og hva som er viktig for pasienten. Det trenger ikke være så vanskelig.

Liv deler et enkelt eksempel. Hun fikk beskjed av legen om å bruke antikoagulerende medisin. Av medisinske årsaker var dette i realiteten ikke noe valg for henne. Blodfortynnende medisin skulle hun bruke fordi legen hadde score og alle poengene tilsa at hun skulle bruke det. Men, det fantes 5 ulike medisiner å velge mellom. Det som var viktig for Liv var å få en medisin som kunne tas uten at hun trengte å gi det mye oppmerksomhet. Det viste seg at noen av medisinene måtte tas med mat, en kunne ikke tas ut av pakningen så den kunne ikke legges i dosett, og de fleste måtte tas 2 ganger hver dag med 12 timers mellomrom.

­–Sammen kom vi fram til én medisin som bare tas 1 gang per dag, helt uavhengig av mat. Legen sa at det ikke var den han pleide å skrive ut, forteller Liv.

Så hadde ikke Liv spurt og jobbet sammen med legen i et samvalgsteam hadde hun fått en annen medisin. Samvalg handler mye om å jobbe i et team. Vi er et team når brukeren/pasienten kommer med sine innspill og legen har sine og sammen blir man enige. Det er ikke snakk om at legen gir over valget til pasienten, men man skal velge sammen.

Liv forteller videre at helseledelse og myndigheter har gjort mange fremstøt for at helsepersonell skal lære, og benytte samvalg som metode. Ved Diakonhjemmet sykehjem er de opptatt av at samvalg handler mye om kommunikasjon, og i kommunikasjon er det to parter. Så hvorfor skal vi lære opp den ene og ikke den andre spør Liv? Der har de vært opptatt av at pasientene har noe å lære. For mange er dette en ny rolle og de tør kanskje ikke si hva de egentlig ønsker. I brukerutvalget har de hatt en kampanje rettet mot pasienter og brukere for å motivere dem til å fortelle legen hva som er viktig for dem.

Likeperson

–Du nevner nå Diakonhjemmet og vi der, og bakgrunnen for at du sier det er at du nå har en ny rolle. Du er pensjonist og i dag har du rolle som likeperson og brukerrepresentant ved Diakonhjemmet sykehus. Der er du involvert i dette og mye annet. Kan du si litt om hvordan du opplever å være i disse rollene? Har du gjort deg noen nye oppdagelser som du ikke har gjort før? Spør Hilde.

Liv forteller om at hun hele tiden får nye oppdagelser, men det har vært positive erfaringer. At hun er en likeperson ved lærings- og mestringssenteret hvor hun deltar i kurs for personer med atrieflimmer. Det som er spesielt når det gjelder atrieflimmer er at nesten alle kursdeltakerne opplever symptomene forskjellig. Det gjorde at hun ikke ble den tradisjonelle brukeren inn i dette. For det å fortelle sin brukerhistorie var ikke så aktuelt i dette kurset fordi alle hadde hver sin historie som er forskjellig. Liv forteller videre at det som er aktuelt, og som hun har erfart er at det er viktig å bidra med er å gi gode tips til hvordan kursdeltakerne kan møte helsepersonell og apoteket. Det å stille aktuelle spørsmål som ikke blir stilt, men som en erfarer at er lurt å få vite. Det å sette enkle ord på forhold som deltakerne har hatt vansker med å sette ord på. Liv sier at hun kan da bidra til åpenhet og kommunikasjon i gruppa, og blant deltakerne i pausen ved å fange opp spørsmål. Det var en som hadde sluttet på blodfortynnende for hun merket ikke bedring. Det er veldig greit å stille et spørsmål sånn at det kommer opp. En kan også bidra til at fagpersonene kan snakke litt enklere og dele lure knep til å mestre hverdagen.

–Brukeren har nok å gjøre, men poenget mitt er at noen ganger passer det å fortelle sin historie, noen ganger passer ikke det like godt. Det er helt avhengig av hva slags gruppe man er i, sier Liv.

På systemnivå har ordning med brukerutvalg eksistert i mange år. Nå sitter Liv som nestleder for brukerutvalget ved sykehuset som gir henne mange muligheter til å bidra systemnivå. Det betyr at de er med i ledergrupper og prosjekter og kan medvirke i utforming av prosjekter og planer. Liv opplever å bli respektert og hørt og de kan peke på forhold som ikke fungerer så bra i sykehuset for pasienter og pårørende. Ofte bidrar de til at informasjon som skal ut til pasienter og pårørende blir mer forståelig og enkel. De er opptatt av å være både vaktbikkje og førerhund forteller hun. De har hatt en del kampanjer hvor de er mer førerhund. De har hatt smittevern- og samvalgskampanjer som har vært rettet mot pasienter og pårørende. De har også hatt en taushetskampanje som er rettet mot personalet. Hun liker godt å ha prosjekter å jobbe med.

Liv forteller at hun tenker at lærings- og mestringssenter og brukerutvalg har sammenfallende interesser. De kan være naturlige samarbeidspartnere i flere sammenhenger.

Hilde spør Liv om hva hun tenker om utviklingen, er vi på riktig vei? Og om Liv har noen gode råd og tanker til de som fortsatt jobber i feltet.

Liv forteller at hun har gjennom mange år fulgt nøye med nyhetsbrevene som hun synes er fantastisk fine, nyhetsbrevene fra nasjonal kompetansetjeneste for læring og mestring innen helse. Jeg er imponert over alt der, som også Hilde er en del av.

I tillegg har hun også kunnet følge lærings- og mestringssenteret på Diakonhjemmet som likeperson. –Der skjer det mye! I fremtiden håper jeg at pasientopplæring i større grad blir integrert i behandlingsforløpene. Sånn at det legges inn på samme måte som kontrolltime på poliklinikk. Da blir det like viktig for pasient og pårørende å følge opp. Når det gjelder pasient- og pårørendeopplæring har mye blitt gjort digitalt i koronaperioden, og det feltet vil nok utvikle seg mer i den retningen, forteller Liv.

Hun tenker at spesialisthelsetjenesten kan lage digitale kurs som egner seg til å gjennomføre ute i distriktene, gjerne med frivillige hjelpere som kan sette seg ned sammen med 2-3 brukere på en lokal møteplass som de klarer å komme til. Men da blir det viktig at disse digitale kursene lages i samarbeid med brukere og folk ute i distriktene og frivillige.

Liv ser for seg to parallelle løp; ett for de som kan møte opp fysisk og ett distriktsvennlig i det langstrakte landet vårt. At det blir mer fleksibelt fordi det er veldig mange som ikke orker å komme seg til et senter, som ikke har krefter til det. Informasjon på Internett er helt vesentlig. Og den må være lett tilgjengelig og finne fram til, om hva som skjer i kommunen og hva som skjer ved spesialisthelsetjenesten. Sånn at pasienter, pårørende og ikke minst fastlegene finner fram. Liv mener informasjonen kunne det blitt enda mer synlig på HelseNorge.no. –Samvalg er veldig synlig der, men kanskje kunne det kommet mer om pasientopplæring der? Hun forteller videre at Lærings- og mestringssentrene blir viktige i fremtiden for å bidra til at helsetjenesten skal bli bærekraftig. Helsekompetanse hos befolkningen er høyt prioritert og myndighetene ønsker pasientens helsetjeneste så jeg er helt sikker på at myndighetene vil trenge lærings- og mestringsfeltet i fremtiden.

–Nå har det kommet en del helsefellesskap sier Hilde.

–Ja og ikke bare de 19, men under dem igjen er det lokale samarbeidsutvalg så her er det mye å gripe fatt i svarer Liv. Og det er lurt å gripe fatt i det som myndighetene er opptatt av. Hilde avslutter med å takke Liv for at hun delte sine erfaringer og kloke ord i podkasten. Du har betydd veldig mye for lærings- og mestringsfeltet Liv, avslutter Hilde med.

Liv takker muligheten og ønsker feltet lykke til videre!

[Jingle/Outro]

–På gjenhør til nye samtaler om spor av mestring.