SMIL – styrket mestring i livet – er et tilbud for barn og unge med foreldre som har psykiske og/eller rusrelaterte helseutfordringer. Å treffe andre i liknende situasjon og føle seg mindre alene og å forstå at foreldres sykdom eller vansker ikke er deres skyld, er den største nytten for dem som har deltatt på tilbudet.
Om «SMIL – styrket mestring i livet» – gruppetilbud for barn og unge
Gruppetilbudet «SMIL – styrket mestring i livet» retter seg mot barn og unge som har foreldre som har psykiske og/eller rusrelaterte helseutfordringer, og deres familier.
SMIL er et forebyggende og helsefremmende tiltak. Læring og styrket mestringsopplevelse gjennom felles aktivitet, lek og samtale, står i sentrum for tilbudet.
SMIL-gruppene har vanligvis 6–8 deltakere og er et trygt sted for samvær og samtale. Barna og de unge blir sett, hørt og tatt på alvor, og deres egne ressurser løftes fram. Samtaler og aktivitet blir tilpasset deltakernes alder og gruppesammensetningen.
SMIL skal gi økt kunnskap om psykiske lidelser og rusproblemer og hvordan det kan påvirke familien. Det er en forutsetning at foreldrene støtter opp om barnas deltakelse. I SMIL inngår også familiesamlinger og foreldretreff. Det er en målsetting å styrke relasjonen mellom foreldre og barn gjennom større grad av gjensidig åpenhet, innsikt og forståelse. Fokus her er å bistå foreldrene i å innta barnas perspektiv, samt å støtte og veilede foreldrene i deres rolle.
Som for alle lærings- og mestringstilbud, er brukermedvirkning et grunnleggende prinsipp i SMIL. Personer som har relevant erfaringskompetanse samarbeider med fagpersoner om å planlegge, gjennomføre og evaluere tilbudene. Brukerrepresentantene må ha relevant og bearbeidet egenerfaring, være personlig egnet og ha egnet formidlingskompetanse.
Tilbakemeldinger fra tidligere SMIL-deltakere:
Der var fint å dele – alle hadde samme ord.
(jente 12 år)
Jeg skjønte at det ikke bare var meg.
(gutt 11 år)
SMIL er utviklet av Nasjonal kompetansetjeneste for læring og mestring innen helse (NK LMH) i samarbeid med spesialist- og kommunehelsetjenesten og aktuelle bruker- og interesseorganisasjoner. SMIL har en grunnstruktur som gir rom for fleksibilitet og lokale tilpasninger.
I 2010 og 2011 ga NK LMH ut prosjektmidler til lærings- og mestringssentre i helseforetak som ville sette i gang SMIL-tilbud i samarbeid med kommuner.
SMIL-tilbud finnes i dag over hele landet.
Vurdert av Ungsinn
Kunnskapsdatabasen ungsinn.no presenterer uavhengige beskrivelser og vurderinger av tiltak for barn og unges psykiske helse. SMIL er her vurdert og klassifisert som et sannsynlig virksomt tiltak på evidensnivå 2.
Les mer om vurderingen av SMIL på ungsinn.no.
Aktuelt for mange
I en rapport fra Folkehelseinstituttet fra 2011 ble det gjort beregninger av hvor mange barn som har én eller to foreldre med psykiske lidelser eller som misbruker alkohol. Rapporten anslår at for 450 000 barn i Norge tilhører minst én av foreldrene den ene eller begge grupper. Av disse har om lag 135 000 barn foreldre med alvorlige lidelser. Alvorlighetsgraden har betydning for risikoen for negative konsekvenser hos barna.
På oppdrag fra Helsedirektoratet har SINTEF evaluert lærings- og mestringstilbudet SMIL – styrket mestring i livet. Oslo universitetssykehus HF har koordinert arbeidet.
SMIL er utviklet av Nasjonal kompetansetjeneste for læring og mestring innen helse (NK LMH). Tilbudet holdes i dag av en rekke lærings- og mestringstjenester i samarbeid med fagpersoner fra både psykisk helsevern, kommuner og brukerrepresentanter, rundt om i landet. Les mer om tilbudet i faktaboksen.
Last ned evalueringsrapporten fra SINTEFs nettsider.
(Rapporten ble skrevet da NK LMH het Nasjonalt kompetansesenter for læring og mestring (NK LMS) derfor er det det navnet som går igjen i rapporten.)
Vil gå gjennom guiden for tilbudet
– I tillegg til det SINTEF trekker fram i sammendraget (se under) ser vi at måten erfarne brukere deltar på i SMIL, samt vektleggingen av godt foreldresamarbeid, trekkes fram som viktig for tilbudene. Nettopp dette er vi stolte over fungerer bra, sier leder ved NK LMH, Siw Bratli.
Hun og Ellen Østberg ved Diakonhjemmet Sykehus, Voksenpsykiatrisk avdeling, har vært prosjektledere for SMIL i henholdsvis utviklings- og implementeringsfase.
– Samtidig viser evalueringen at det ligger en utfordring i det å få involvert begge foreldrene, noe som er viktig for å få styrket relasjonen mellom foreldre og barn/unge ytterligere. Det at barna føler at de har aksept fra begge foreldrene for å delta på tilbudet, kan bidra til at de får enda bedre utbytte av tilbudet. Dette tar vi med oss videre når vi skal gå gjennom guiden for tilbudet og se på det som har kommet fram i evalueringsrapporten. Da vil vi også se på blant annet estimatene for ressursbruk og kostnader som det har kommet innspill på er noe for lave, understreker de.
Bratli og Østberg legger til at de er svært fornøyde med at SMIL beskrives som en nyttig arena for barn og unge som pårørende, og for deres foreldre. De berømmer initiativtakerne i samtlige helseregioner for godt og grundig arbeid.
– Evalueringen viser at deltakerne på tilbudene i høy grad opplever å sitte igjen med positive erfaringer og at de, i tråd med målsettingene, har hatt utbytte av tilbudet, sier de.
Fornuftig metodevalg
Seniorforsker ved NK LMH, Helge Skirbekk, har lest rapporten med et spesielt blikk på metodevalg i evalueringsarbeidet.
– Rapporten er basert på to tilnærminger, begge med kvalitativt tilsnitt. Første del består av intervjuer med nøkkelpersoner ved lærings- og mestringssentre med SMIL-tilbud, samt intervjuer med personer sentralt i etableringen av SMIL. I hovedsak ble intervjuene gjennomført over telefon, noe som iblant er en ulempe for å få den dybden man kunne ønsket fra en kvalitativ undersøkelse. Men rapporten virker grundig nok, sier han.
– Andre del består av dybdeintervjuer med barn, unge og foreldre som har deltatt i SMIL-grupper, samt personer med brukererfaring. Denne delen utforsker opplevelsen og utbyttet av tilbudet. Denne delen er nok bedre egnet til å ta vare på sensitiv brukerinformasjon, med eksplisitt anerkjennelse av barnets rolle.
Skirbekk legger til at metoden alt i alt virker fornuftig for å beskrive rapportens formål, selv om han kunne ønsket en tydeligere beskrivelse av analysearbeidet.
Sammendrag i rapporten
SINTEF har på oppdrag fra Oslo universitetssykehus HF evaluert det psykopedagogiske gruppetilbudet SMIL – styrket mestring i livet. Evalueringens problemstillinger knyttes til
henholdsvis:
a) organisering og ressursbruk, og
b) barn og unges utbytte av SMIL-gruppene.
Evalueringen viser at SMIL ser ut til å ha slått rot på de fleste stedene det har blitt introdusert, men at det er litt tidlig å si om tilbudet vil bli en del av fast drift der de holdes.
Videre at tidligere estimater knyttet til fremtidig ressursbruk og kostnader er litt for lave sammenliknet med det arrangørene av SMIL oppgir som sine faktiske kostnader forbundet med gjennomføring av gruppetilbudet.
Evalueringen tyder på at SMIL er populært blant de som har deltatt, men også at det er noe mer enn miljøarbeid for barn og unge.
De fleste barn, unge og foresatte vi intervjuet oppga at deltakelsen har vært en positiv opplevelse, og de fleste hadde også hatt et utbytte av SMIL‐gruppene målt opp imot enkelte eller flere av målene med tilbudet, først og fremst at de ikke er alene i sin situasjon og at foreldres sykdom eller vansker ikke er deres skyld.
Last ned evalueringsrapporten fra SINTEFs nettsider.
(Rapporten ble skrevet da NK LMH het Nasjonalt kompetansesenter for læring og mestring (NK LMS) derfor er det det navnet som går igjen i rapporten.)
Les også
SINTEF har omtalt evalueringsrapporten på gemini.no og forskning.no
Det er ikke din skyld
Barn med foreldre som ruser seg eller har psykiske problemer er utsatt for å arve problemene. Men opplevelsen av mestring og klar forståelse for at de er uten skyld, virker forebyggende.
Les saken på gemini.no
Gruer seg til å være sammen med mor og far
Barn av foreldre med psykiske lidelser sliter og trenger hjelp. Noen av dem gruer seg til samvær med mamma eller pappa og lever med konstant skyldfølelse. Mestring og plassering av ansvar hjelper.
Skrevet av Norunn K. Torheim
