Det er liten bevissthet omkring behovet for pedagogisk kompetanse blant sykepleiere. Dette fremkommer av en fersk doktorgradsavhandling, som tar utgangspunkt i pasienters behov for læring og mestring.
Tidligere denne uken forsvarte Cand.polit. Elisabeth Hessevaagbakke sin doktoravhandling om kjennetegn ved sykepleieres pedagogiske kompetanse. Hun disputerte ved Det utdanningsvitenskaplige fakultet, Universitetet i Oslo.
Hessevaagbakke har gjort en etnografisk studie av hvordan denne kompetansen kommer til uttrykk på ulike yrkesarenaer. Hun finner blant annet at sykepleiere sjelden diskuterer pedagogiske problemstillinger i sitt daglige arbeid, og at pedagogisk kompetanse er svakt forankret i yrkesidentiteten.
Hessevaagbakkes studie viser at pedagogiske oppgaver er en integrert del av sykepleieres arbeid i mange sammenhenger. Hun viser spesielt til to hovedtyper av pedagogisk kompetanse. Den ene er basert på veilednings- og/eller opplæringsbehov, mens den andre er innvevd i pleierelaterte handlinger.
–Det pedagogiske arbeidet krever et samspill av fagkunnskap, kommunikasjonsferdigheter og didaktiske ferdigheter fra sykepleiernes side som må tilpasses til ulike pasientgrupper og situasjonstyper, argumenterer Hessevaagbakke.
Hun finner likevel at det er liten eller manglende bevissthet om at den pedagogiske virksomhet er en del av en sykepleiers arbeid, særlig knyttet til pleierelaterte handlinger.
–Sykepleierutdanningen og ulike yrkesarenaer må derfor styrke fokuset på pedagogisk kompetanse, mener Hessevaagbakke.
Her finner du et sammendrag av doktoravhandlingen.
Tekst: André Vågan
