Gruppetilbud for barn og unge som pårørende skaper åpenhet og økt mestring. Og kan forhindre at de selv får problemer.
Erfaringer fra SMIL
I denne videoen forteller Hilde Siraas, en av initiativtakerne og gruppelederne for SMIL i Trondheim, om funn fra sin masteroppgave som tok for seg erfaringer fra å delta i SMIL. Seniorforsker ved NK LMH, Marita Fønhus, gir deretter en kort oppsummering av hva forskningen foreløpig kan fortelle oss om betydningen av sosial støtte.
Klikk på ikonet nederst til høyre for større bilde. Eller du kan klikke deg rett inn på videoen i Vimeo via denne lenken.
I elleve år har Nidaros DPS arrangert gruppetilbudet SMIL, et forebyggende lærings- og mestringstilbud for barn som har foreldre med psykiske helseutfordringer eller rusavhengighet. Målet er å styrke foreldre-barn-relasjonen og gjøre barna bedre rustet til å takle hverdagen.
– SMIL er et mestringstilbud som bidrar til at barn og unge klarer å stå i familiens utfordringer uten å få dårlig samvittighet, uten å føle skyld og uten å ta for mye ansvar. Dette kan ha en positiv effekt for hele familiens helningsprosess og være med på å forebygge psykiske lidelser til disse barna senere i livet, sier Odd Gunnar Ellingsen, avdelingssjef ved Nidaros DPS ved St. Olavs Hospital.
–Mange av barna klarer seg bra, tross alt, men samtidig vet vi at de er sårbare for å utvikle egne psykiske helseplager. Vi ønsker jo ikke at de skal bli fremtidige pasienter i psykisk helsevern, og det er nettopp dette vi ønsker å forebygge med SMIL, sier Eli Valås som har vært med å bygge opp SMIL i Trondheim.
Forstå mer og bekymre seg mindre
– SMIL ble høydepunktet i uka mi. Der kunne jeg være meg selv og snakke med andre som var i samme situasjon, forteller Julia. Femtenåringen har en far med bipolar lidelse, som førte til at hun hver dag var bekymret og redd for at han skulle skade seg selv.
– Jeg gikk med en konstant følelse av at jeg måtte passe på ham, og det var slitsomt å være bekymret hele tiden. Det var vanskelig å snakke med vennene mine om det. De fleste har friske foreldre, og jeg følte ikke at de skjønte hva jeg snakket om, selv om de støttet meg, forteller hun.
Da Julia var 13 år og gikk i 8. klasse tok hun kontakt med helsesykepleier på skolen for å snakke om hvordan hun hadde det hjemme, og det var hun som satt Julia i kontakt med SMIL.
– Jeg husker at jeg grudde meg skikkelig, jeg skulle jo dele historien min med flere andre. Men heldigvis likte jeg det allerede etter den første kurskvelden. Det var så fint å være sammen med andre som hadde det som meg, sier Julia.
SMIL i Trondheim arrangeres av Nidaros DPS i samarbeid med Barne-og Familietjenesten i Trondheim kommune. Gruppetilbudet går over tolv uker og barne- og ungdomsgruppene møtes ukentlig i de hjemmekoselige lokalene ved Barnas stasjon i Trondheim sentrum.
– Både mamma og pappa deltok på foreldrekveldene, og det gjorde at det ble enklere å snakke sammen hjemme. Da visste de hvordan jeg hadde det og hadde lært hvordan de best skulle håndtere følelsene mine, forteller Julia.
I løpet av kurset fikk hun hjelp til hvordan hun kunne snakke med faren sin om bekymringene hun hadde.
– SMIL hjalp meg til å skjønne at barn ikke skal ta ansvar for foreldrene sine. Både pappa og jeg ble mer åpne med hverandre og bekymringene mine forsvant. I dag har jeg det veldig bra, forteller hun.
Forebyggende tiltak
Eli Valås og Hilde Siraas er initiativtakerne bak gruppetilbudet SMIL i Trondheim. De er begge rådgivere ved Lærings- og mestringssenteret ved Nidaros DPS. Idéen til tiltaket fikk de for elleve år siden, på en konferanse i Oslo der gruppetilbudet SMIL ble presentert.
– Vi fikk tommel opp fra ledelsen med én gang, og det har vært et av de viktigste suksesskriteriene for at vi har kunnet tilby et slikt tilbud. Vi har hatt god støtte hele veien og tilbudet er forankret i både kommunen og i spesialisthelsetjenesten her, forteller Valås.
SMIL rettet seg i første omgang mot barn fra 8 til 12 år, men ble etter hvert videreutviklet til å gjelde alle barn i grunnskolealder. I Trondheim drives det tre parallelle gruppeforløp, med åtte barn i hver gruppe. Gruppekveldene styres av en gruppeleder fra kommunen og en fra spesialisthelsetjenesten, i tillegg til en erfaringskonsulent med egne oppveksterfaringer.
– Samlingene har en fast struktur, men temaene varierer og tilpasses etter hva barna eller ungdommene selv bringer inn i gruppa. Noen barn tror at det er dem det er noe galt med, og det må vi avkrefte så raskt som mulig. De er her fordi mamma eller pappa har en helseutfordring, sier Valås. Hun forteller at deltakerne ofte får en aha-opplevelse når de kjenner seg igjen i de andres historier og finner ut at de ikke er alene om å ha foreldre som sliter.
Psykisk sykdom og rus er viktige temaer på samlingene, og i løpet av kurset brukes både film, samtaler og øvelser for å øke barnas kunnskap og forståelse for det som skjer i familien.
– Fortsatt er psykisk sykdom skamfullt å snakke om for mange. Det å få lov til å komme hit å snakke om det i en trygg gruppe, kan bidra til å normalisere situasjonen, sier Eli Valås.
Ifølge Valås er fellesnevneren for barn som er pårørende at de ofte tar mye ansvar og hensyn til foreldrenes plager. Det er ikke uvanlig at barna bruker mye tid og krefter på å være i alarmberedskap, eller på å innta en rolle med mye ansvar. Mange utvikler også en supersensitivitet med hensyn til foreldrenes atferd til enhver tid.
– Dette kan gi seg utslag i uro, søvnvansker og muskelplager. Flere kan ha problemer med å konsentrere seg og finne indre ro. Forhåpentligvis kan vi gjennom SMIL gi dem verktøy til å mestre hverdagen, sir hun.
Åpenhet om psykisk sykdom
Et av kriteriene for å benytte seg av SMIL-tilbudet er at foreldrene erkjenner at de har vanskeligheter og ønsker å få hjelp. Foreldrene er med på en oppstartsamtale før kurset begynner, og deltar på egne familiesamlinger og foreldrekvelder fire ganger i løpet av gruppeforløpet.
– Vi kan ikke drive et gruppetilbud for barn som pårørende, hvis vi ikke samtidig involverer foreldrene. Vår grunnholdning er at foreldre alltid ønsker det beste for barna sine, selv om de sliter. Det kan virke håpløst når de kommer hit, men det er noe bra i alle familier, og det er det viktig at barna får kjenne på, sier Eli Valås.
I SMIL oppfordres foreldrene til å ha en åpen dialog med barna, for ofte har ikke familien snakket så mye om foreldrenes psykiske plager hjemme.
– Vi ønsker å hjelpe foreldrene med å se barnas perspektiv. Dette knytter barn og foreldre nærmere sammen og skaper rom for at barna selv kan uttrykke hvordan de opplever egen hverdag, og få lov til å snakke fritt om dette i gruppa, sier Valås.
– Vi fikk tommel opp fra ledelsen med én gang, og det har vært et av de viktigste suksesskriteriene for at vi har kunnet tilby et slikt tilbud.
Egen erfaringskonsulent
Erfaringskonsulent Otto Stormyr har vært med på å utvikle SMIL-tilbudet og er ifølge Eli Valås en viktig årsak til at prosjektet har blitt så vellykket. Stormyr har også deltatt på gruppekveldene helt fra oppstarten i 2011.
– Otto representerer på mange måter barna og kan lettere sette seg inn i deres situasjon. Samtidig er han en voksen mann som det har gått bra med, og på den måten formidler han håp. Mange av disse ungene har hatt hjelpetiltak rundt seg i mange år og er lei av å snakke med voksne hjelpere, men Otto representerer noe annet, sier hun.
Deler egen historie
– Jeg skulle ønske det fantes et tilbud som SMIL da jeg var barn, sier Otto Stormyr, erfaringskonsulent, vernepleier og gruppeleder i SMIL. Stormyr vokste selv opp i et hjem der begge foreldre strevde med psykisk sykdom. Han bruker sine egne erfaringer i samtalene med barna og ungdommene på gruppesamlingene.
– Mine foreldres sykdom førte til at jeg ble et urolig barn, med store problemer med å konsentrere meg på skolen. Jeg fikk mye kjeft og ble godt kjent med rektor, men ingen så at årsaken lå i at hjemmesituasjonen min ikke var sunn. Det gjør vondt å ikke bli sett hjemme, og på en eller annen måte kommer den smerten til uttrykk. Jeg endte opp med å føle meg som en feil, forteller Stormyr.
Allerede i femte klasse begynte han å ruse seg, og først da han var 17 år fikk han hjelpen han trengte.
– Jeg hadde brukt halvparten av livet mitt på å tilfredsstille andres behov, og måtte bli kjent med meg selv på nytt. Barna og ungdommene som får gå i SMIL-gruppen er heldige, til tross for at de er uheldige. De har foreldre som tør å si at de har det vanskelig, og som ønsker at barna skal få hjelp. Det vil i enkelte tilfeller kunne spare dem for den lange veien jeg har måttet gå, sier Stormyr.
– Barna og ungdommene som får gå i SMIL-gruppen er heldige, til tross for at de er uheldige. De har foreldre som tør å si at de har det vanskelig, og som ønsker at barna skal få hjelp.
Godt samarbeid
– Da jeg fikk spørsmål for noen år siden om vi kunne engasjere oss i SMIL-arbeidet, var svaret umiddelbart ja, sier avdelingssjef ved Nidaros DPS, Odd Gunnar Ellingsen. Han mener det er viktig at kommunehelsetjenesten og spesialisthelsetjenesten står sammen om det forebyggende perspektivet.
– Tidligere var mange av oss generelt mest opptatt av å styrke personen som hadde de psykiske eller rusrelaterte utfordringene, men etter hvert har styrket livsmestring knyttet til de pårørende også fått et mye større tilfang. Kommunen og spesialisthelsetjenesten legger sammen ned mye tid, ressurser og kompetanse i å gi disse familiene et godt tilbud, slik at de på best mulig måte er rustet til å mestre det livet de lever, sier Ellingsen.
Tekst: Tanja Reine/IBY
Artikkelen ble første gang trykket i ressursheftet Læring og mestring innen helse – fordi det lønner seg.
