Nytenkning om læring og mestring i Tromsø

Hvordan skal kommuner jobbe med lærings- og mestringstilbud på best mulig måte? Det spørsmålet har Tromsø kommune og Universitetssykehuset Nord-Norge jobbet sammen om i et par år. Koordinatorfunksjon, samarbeidsnettverk mellom helseforetaket og kommunene, interkommunalt samarbeid og e-læring, er ifølge dem stikkord for gode tjenester i deres region.

Tromsø kommune igangsatte for et par år siden et prosjekt for å opprette et kommunalt lærings- og mestringssenter. Dette skulle være et tiltak for å oppfylle samhandlingsreformens krav til sykdomsforebyggende og -begrensende arbeid i kommunen (se faktaboks om prosjektet). Nasjonal kompetansetjeneste for læring og mestring innen helse (NK LMH) var en av prosjektdeltakerne.

Prosjektgruppa og styringsgruppa anbefaler nå at det ikke etableres et lærings- og mestringssenter for personer som har langvarige helseutfordringer og deres pårørende. Gruppa mener kommunen heller bør ha en koordinator for lærings- og mestringstilbud.

– Etter tilbakemelding fra brukerne har Tromsø kommune nå en arenamodell der vi jobber med lærings- og mestringstilbud på allerede etablerte arenaer. Vi møter ungdom på møteplassen «TVIBIT» der de allerede møtes, seniorer på seniorsenteret og så videre, istedenfor å etablere et nytt senter som de må oppsøke, sier prosjektleder Cathrine Kristoffersen.

– Min viktigste rolle er å koordinere tilbudene og å bidra til å kvalitetssikre og evaluere dem. Jeg virker som en katalysator som er med og setter i gang tilbud og sørger for at brukermedvirkning er på plass i praksis, mens andre holder aktiviteten i gang.

Tromsø kommune har valgt å bruke deler av prosjektmidlene til å ansette en fysioterapeut i en frisklivssentral.

– Jeg mente at en frisklivssentral ville nå andre målgrupper enn det læring og mestring gjør, og at det var viktig å ha begge tilbudene i kommunen. Frisklivstilbud kommer tidligere inn, for eksempel før personer som har overvekt, har utviklet sykdom. Lærings- og mestringstilbudene er mer for dem som er kommet i en fase der de skal lære å leve med sykdom, påpeker Kristoffersen.

Brukermedvirkning gir resultater

Kristoffersen har samarbeidet nært med lærings- og mestringssenteret ved Universitetssykehuset Nord-Norge (LMS UNN) i prosjektet. Der har hun fått innføring i arbeidsmåten for læring og mestring – standard metode – der sidestilling av fag- og erfaringskunnskap og brukermedvirkning står helt sentralt (se faktaboks).

– Brukermedvirkning gjennomsyrer både planlegging, gjennomføring og evaluering av lærings- og mestringstilbud. Det er helst med to eller flere erfarne brukere. Møtet med erfarne brukere som er kommet lenger i prosessen og som har gjort seg erfaringer og blitt bedre, gir dem som er med på gruppetilbudet, tro på at de selv kan klare det, sier Tone Nøren som er leder ved LMS UNN.

– Dette fungerer bedre enn om de møter helsepersonell i hvit frakk som forteller at de nå må gjøre slik eller slik. I gruppene får de også kunnskap om at eventuelle opplevde krisereaksjoner er normale reaksjoner knyttet til det å få en langvarig helseutfordring i fanget.

Viderefører med selvhjelpsgrupper

I dag er brukerperspektivet også en naturlig del av kurs og tilbud utviklet gjennom prosjektlederen for læring og mestring i Tromsø kommune.

– Det har vært en kulturendring i kommunen. Tidligere var brukermedvirkning ofte bare et begrep, men gjennom lærings- og mestringsarbeidet har kommunen fått brukermedvirkning i praksis, forteller Kristoffersen.

– Psykologer vi har jobbet med, har opplevd brukermedvirkning som positivt og ser at tilbudene blir mer tilpasset målgruppas behov når brukerne har vært med på å utforme tilbudene.

Hun legger til at i kommunen kan det faktisk være lettere å finne brukere enn fagfolk.

Tilbakemeldingen fra dem som har benyttet seg av lærings- og mestringstilbudene i Tromsø kommune, er at det aldri er nok tid og rom for erfaringsutveksling. Det gjelder uavhengig av diagnose.

Nøren sier at dette stemmer med LMS UNNs erfaringer. Det er viktig å sette av tid til erfaringsutveksling.

– Evalueringene har i alle år vist at det er tre ting som er viktig: å møte andre i samme situasjon, å dele erfaringer og å stille og høre andres spørsmål til fagfolk og erfarne brukere. En ny observasjonsstudie fra forskere ved NTNU viser at selve gruppeprosessen kan være viktigere enn innholdet i tilbudet for økt mestring.

Kristoffersen forteller at Tromsø kommune nå samarbeider med Selvhjelp Norge for å lære opp igangsettere som skal etablere og drive selvhjelpsgrupper. I disse gruppene kan deltakerne fra lærings- og mestringstilbud i regi av kommunen, fortsette med erfaringsutveksling selv.

Må finne egne og andres ressurser

Målet med lærings- og mestringstilbudene er at personer som har en langvarig helseutfordring skal kunne tilegne seg kunnskap for å leve med situasjonen og mestre hverdagen best mulig (se faktaboks).

En positiv tilleggseffekt kan være at behovet for oppfølging fra helsepersonell blir mindre og at antall sykehusinnleggelser går ned. Det er bra både for den enkelte og for økonomien til en kommune, og blir enda viktigere i tida framover når det blir færre hender i helsevesenet, samtidig som det blir flere eldre som har langvarig sykdom.

– Målet er å være lengst mulig i sitt eget hjem og i eget liv, påpeker Kristoffersen.

– Vi må legge til rette for at deltakerne skal få kunnskap til å mestre situasjonen og opprettholde hverdagsaktiviteter. Fokuset i lærings- og mestringstilbudene er å vise muligheter og bidra til at folk får økt handlingskompetanse i eget liv. Det gjelder å finne egne ressurser og endre det man kan endre og akseptere det man må, forklarer Nøren.

– Det er som å gå på skattejakt uten kart, supplerer Kristoffersen.

Nøren og Kristoffersen understreker at de som jobber med lærings- og mestringstilbud, må ha kompetanse i å jobbe med grupper. Det er viktig for gruppa og gruppeprosessen at den gir positive ringvirkninger og ikke ender i en negativ spiral, for det kan også skje.

Må jobbe med hverdagsutfordringer og psykisk helse

Til nå har de fleste lærings- og mestringstilbudene i Norge vært i spesialisthelsetjenesten. Der er tilbudene en viktig del av pasient- og pårørendeopplæringen som er en av sykehusenes fire lovpålagte oppgaver. Med samhandlingsreformen har lærings- og mestringstilbud blitt en oppgave også for kommunene som skal drive forebyggende helse- og omsorgsarbeid i større grad enn tidligere.

– Det er riktig å ha lærings- og mestringstilbud ute i kommunene der folk lever livet sitt. Deltakerne er ikke alltid klare for endringer i tidlig fase når de følges opp av spesialisthelsetjenesten. Det er dessuten slik at personer som nylig har fått en sykdom gjerne får mye oppmerksomhet. Når de har kommet lenger ut i forløpet, er det ikke noen nyhet lenger, og det kan være lett å bli passiv. Derfor er det viktig at de får oppfølging der de bor, sier Nøren.

Det kan imidlertid være en utfordring å nå folk når de har kommet ut fra sykehuset.

– Vi må finne ut hvordan vi skal rekruttere deltakere til videre oppfølging når hverdagen innhenter dem. Vi tror det er lurt å tenke ut av diagnoseboksen, sier Kristoffersen.

– Vi må ta opp spørsmål rundt seksualliv, rolleendring og ensomhet i tosomhet som er hverdagsutfordringer pasienter har på tvers av diagnoser. Vi må spesielt ha forebyggende tilbud med fokus på psykisk helse fordi vi vet at personer kan ha bekymringer knyttet til sykdommen og livssituasjonen, som kan gi redusert livskvalitet i form av blant annet depresjon, søvnvansker og angst.

Etablerte fagnettverk

Sykehusene og kommunene er pålagt å ha samarbeidsavtaler som blant annet sikrer pasientene et helhetlig forløp fra spesialist- til kommunehelsetjeneste.

Nøren forteller at LMS UNN i 2011 satt i tre forskjellige prosjekter med til sammen 14 kommuner for å etablere lærings- og mestringssentre eller lærings- og mestringstjenester i kommunene. LMS UNN så behovet for en felles møteplass med kommunene for å diskutere de mange felles utfordringene. De opprettet derfor et fagnettverk med de 14 kommunene som var kommet i gang med lærings- og mestringsarbeidet.

Hensikten med å etablere et fagnettverk er ifølge tjenesteavtale 6 mellom UNN og hver enkelt kommune, å skape en arena for kompetansebygging, erfaringsutveksling, fagutvikling og kvalitetsarbeid. Nettverket har noen få fysiske samlinger, men baserer seg hovedsakelig på videokonferanser. De som er med i nettverket fra kommunen, deltar dessuten på UNNs grunnkurs i helsepedagogikk.

– Det er mange utfordringer. Vi må blant annet se på hvem som bor i kommunen og hvilke behov de har, hvilken fagkompetanse kommunen har og hvilke ressurser som finnes. Det er store forskjeller på ressursene i små og store kommuner og interkommunalt samarbeid vil være en nøkkel. Kommune- Norge er veldig forskjellig, og det kommer til å oppstå mange ulike pasientforløp, sier Nøren.

E-læring er framtida

Flere av kommunene i Troms har allerede etablert interkommunalt samarbeid. Tromsø kommune samarbeider med Balsfjord og Karlsøy kommune som kan nyttiggjøre seg av tilbud og modeller gjennom Tromsø kommunes koordinator for læring og mestring. I Midt-Troms har åtte kommuner inngått interkommunalt samarbeid, og Narvik kommune samarbeider med to andre nærliggende kommuner.

En annen mulighet som kan være spesielt nyttig for små kommuner, er å bruke e-læring.

– Personer kan delta i gruppe med andre i virtuelle rom og snakke med andre i samme situasjon. Dette har de gode erfaringer med ved blant annet Skibotn Rehabilitering (LHL Helse) som samarbeider med UNN og Nasjonalt senter for samhandling og telemedisin her i Tromsø om å utvikle e-læring for personer som skal komme seg etter sykehusinnleggelser på grunn av hjerte- og karsykdom, forteller Kristoffersen.

– De ønsker å videreutvikle dette til andre pasientgrupper, og Tromsø kommune skal nå være med på å søke om prosjektmidler fra EU. Jeg vil at Tromsø kommune skal være innovativ på dette feltet, avslutter hun.

 

Skrevet av Norunn K. Torheim