Praksiseksempel: Selvhjelpsgrupper god «terapi» for pårørende

I møte med andre i samme situasjon får pårørende hjelp til å takle utfordringer, som sorg og skuffelse over de tapte mulighetene og alle løgnene som følger med rusproblemene.

Skrevet av Reidun Sundli Ramberg

Terskelen for å søke hjelp for sin egen del er høy for pårørende til mennesker som har rusproblemer, men for dem som søker slik hjelp gjennom deltakelse i en selvhjelpsgruppe, vil jeg påstå at det kan gi en terapeutisk effekt – selv om gruppene drives av en likemann og ikke en terapeut.

Belastninger og smerte

Selv har jeg årelang erfaring som pårørende til en sønn som hadde stoffproblemer. Gjennom Landsforbundet Mot Stoffmisbruk, hvor jeg jobbet som både frivillig og ansatt, har jeg fått opplæring som igangsetter av selvhjelpsgrupper.

En elektronisk spørreundersøkelse som lærings- og mestringssenteret ved Rusbehandling Midt-Norge HF foretok blant pårørende i år, viser at det i snitt tar cirka fem år før de pårørende kontakter oss. Å være pårørende til en som er avhengig av rusmiddel, er ofte en ensom sak. De fleste bruker mye tid og krefter på å skjule det, ettersom det er forbundet med mye skyld og skam. Mange bruker all energi på den som er avhengig av rusmiddel, og står i fare for å glemme både seg selv og resten av familien.

Over halvparten av de pårørende vi har vært i kontakt med, har vært sykmeldt over lengre perioder grunnet påkjenninger knyttet til pårørenderollen. 100 prosent oppgir at de opplever fysiske og psykiske plager som søvnløshet og smerter. Dette sier mye om hvilke belastninger pårørende er utsatt for.

Deler erfaringer – troverdighet

I selvhjelpsgrupper får deltakerne en unik anledning til å danne nettverk og utveksle erfaringer med andre i samme situasjon. I tillegg til selvhjelpsgrupper arrangerer vi i lærings- og mestringssenteret Rusbehandling Midt-Norge HF, Møteplasser og temakvelder, og ser på evalueringene at det å møte andre i samme situasjon har stor betydning. Møteplass er en læringsarena for både fagfolk og pårørende. Fagfolkene utgjør cirka 40 prosent og pårørende 60 prosent av deltakerne. Vi har forskjellige tema som drøftes hver gang. Temakvelder er et åpent møte hvor alle kan delta uten påmelding. Selvhjelpsgruppe er en lukket gruppe med kun pårørende.

Som igangsetter av selvhjelpsgrupper ser jeg at mange opplever meg som troverdig, fordi jeg selv har erfaring med smerten og de dilemmaene som pårørende opplever. Jeg gir ikke råd, men deler min erfaring.

Egen livskvalitet

6–8 pårørende deltar i hver gruppe, og vi møtes 12 ganger med to ukers mellomrom. Alle blir informert om taushetsplikten, og alle har meldeplikt hvis de blir forhindret fra å møte opp. Taushetsplikten skaper trygghet i gruppa, og meldeplikten gjør at gruppa ikke skal bli urolig og bekymre seg for den som ikke møter.

Ett mål med gruppene er at deltakerne skal ta ansvar for egen livskvalitet, uansett om den som ruser seg er i aktiv rus eller ikke. Dette er en prosess som tar tid for mange. Hvordan kan jeg ha det bra når ikke sønnen min har det bra? Slike spørsmål diskuteres.

Sorg og skuffelser

Pårørende gjøres kjent med begreper som medavhengighet, og får hjelp til å se seg selv «utenfra». Med hjelp fra de andre i gruppa kan det bli ganske tydelig at ens eget liv styres av den som har rusproblemer.

Det er mye sorg og skuffelser blant pårørende. Sorg over en framtid og muligheter som har gått tapt. Skuffelser over alle avtaler som er blitt brutt. Alle løgnene som kommer i rusens verden. En mor sa: Jeg har måttet lære meg å drømme litt smått.

Unngå bjørnetjenestene

Personer som har rusproblemer er ofte grenseløse når det gjelder sine pårørende. Det blir da pårørendes rolle å sette grenser. Dette er et tema som går igjen i gruppene.

Pårørende kan ofte gå i fellen og bli en «muliggjører» for den som er avhengig av rusmiddel. En «muliggjører» rydder og ordner opp i problemene til den som er avhengig av rusmiddel, slik at det blir lett å fortsette å ruse seg. Å sette grenser kan stride mot instinktet i forhold til den man er glad i, og pårørende trenger hjelp til å forstå sammenhengen.

Taushetsplikt en utfordring

Et annet tema som diskuteres i gruppene kan være ulike måter å håndtere et hjelpeapparat som ofte har taushetsplikt. Et godt samarbeid mellom pårørende og hjelpeapparatet er av stor betydning for den som er avhengig av rusmiddel. Ingen kjenner den som er avhengig av rusmiddel så godt som de nærmeste pårørende, så de sitter inne med viktig informasjon. I tillegg trenger pårørende generell informasjon for egen del.

Vennskap knyttes

Erfaringsmessig fortsetter de fleste deltakerne i gruppene å ha kontakt når igangsetter har trukket seg ut etter 12 kvelder. Vennskap knyttes – og man har noen å kontakte når livet blir vanskelig.

Les også:
Artikkelen til Reidun Sundli Rambergs kollega, seniorrådgiver Helga Melkeraaen: «Viktig møtested for pårørende og fagfolk på rusfeltet», publisert 19. november 2013