Om å ivareta barn på sykehus

Å ha et sykt barn påvirker hele familien. Ragnhild snakker om hvordan helsepersonell kan være til støtte og bidra til et pusterom for barna og deres familier.

Ragnhild har i en årrekke jobbet som det hun selv kaller barnas advokat og barneombud i sykehuset. Hun er opptatt av at barn skal få være barn også når de er syke, og at det er viktig å jobbe for å gi barna og deres familier gode opplevelser i en ellers tøff sykehushverdag. I denne pod-episoden forteller hun om noen av de tiltakene hun har vært pådriver for og hvordan hun jobber for å komme i kontakt og kommunisere med barna som kommer til sykehuset.

Her kan du lytte til episode 20: Om å ivareta barn på sykehus

Les episoden her

[Jingle/Intro]

– Hvordan kan helsetjenesten legge til rette for læring og mestring og økt helsekompetanse? Mestring er en individuell prosess, uten oppskrift, men kan vi vise til noen stier som andre har gått opp?  Velkommen til Spor av mestring, en podkast i regi av Nasjonal kompetansetjeneste for læring og mestring innen helse. Mitt navn er Hilde Blindheim Børve og jeg er spesialrådgiver og har i mange år jobbet med pedagogikk i en helsekontekst.

Et sykt barn påvirker hele familien

I denne episoden snakker Hilde med Ragnhild Hals om det å ivareta barn på sykehuset. Ragnhild er barnesykepleier og helsesykepleier, og har jobbet med barn i veldig mange år på sykehus. Hun jobber nå som leder for barne- og ungdomsprogrammet på Oslo Universitetssykehus. Barne- og ungdomsprogrammet har som mål ivareta alle barna og deres familier på sykehuset. De skal sørge for at barn blir behandlet som barn og at forskriftene for barn på sykehuset blir fulgt.

–Jeg kan være litt sånn advokat og barneombud for barna og deres familier, sier Ragnhild.

Det handler også om å gi familiene gode opplevelser i en tøff sykehushverdag. Ragnhild forteller at hun ikke jobber klinisk, hun står ikke ved sykehussengen lenger. Hun er med når det skjer ting og det skal organiseres. Da er hun sammen med familiene, og tar ofte av seg søsken og barn som pårørende.

–Alt dette har jeg lyst til å høre mer om, sier Hilde. Men skal vi begynne med hva det gjør med et barn og deres familie når et barn er rammet av sykdom eller funksjonsnedsettelse? Hvordan påvirker det barnet og de rundt?

Ragnhild forteller at når en i familien blir syk, påvirker det hele familien. Når et alvorlig sykt barn blir lagt inn på sykehus skaper det masse bekymring, spesielt for foreldrene. Det lager også en helt annen hverdag for barnet og for søsken. Mor og far er kanskje på sykehuset store deler av tiden og barnet kan være tatt ut av den vanlige hverdagen. De må være inne på et rom som de slett ikke har lyst til å være, hvor det gjennomføres masse prosedyrer som de heller ikke vil være med på eller skjønner hvorfor de må gjennom. Søsken blir også ofte overlatt til familie eller naboer.

–Det er tøft for familien å ha et alvorlig sykt barn, sier Ragnhild.

Å møte barn der de er

–Ja, og det å møte barn og familien i den situasjonen må jo kreve noe av dere som helsepersonell. Men hva erfarer du at skal til for å skape tillit hos et barn? Spør Hilde

Ragnhild beskriver hvordan hun går frem i det første møtet med barnet på sykehuset.

–Jeg pleier alltid å henvende meg til barnet først. Før jeg går inn og skal møte et barn, så ser jeg på hva de heter og så nærmer jeg meg barnet veldig forsiktig. Dette kommer alltid an på alderen på barnet. Når jeg møter de aller minste barna, som sitter på skulderen til mor eller far, stopper jeg et stykke unna og rister for eksempel på håret deres eller sier hei til dem. Jeg henvender meg alltid først til barnet, selv om de er bitte små.

–De er hovedpersonen, sier hilde.

–Ja, de er hovedpersonen, bekrefter Ragnhild. Er det førskolebarn som kommer gående, setter jeg meg i høyde med dem noen meter bortenfor. Jeg sier at jeg heter Ragnhild og så kommenterer jeg for eksempel på hva de har på genseren, som et bilde de har på t-skjorten. Sier at jeg vet hva de heter og at jeg vet at de har reist langt. Enkel prat.

–Nærmer deg forsiktig, sier Hilde.

–Ja, for at de skal føle at jeg ikke er så farlig og at barnet bestemmer når de vil ha kontakt med meg.

–Jeg regner med at det også virker betryggende på foreldrene, det at du ser deres barn, sier hilde

–Ja, jeg tror veldig mange foreldre forventer at jeg skal gå bort og hilse på dem først, men det gjør jeg aldri. De står ved siden av og smiler, og venter på hva barnet skal si, sier Ragnhild.

–Blir barnet trygt, så blir de også trygge tenker jeg, sier Hilde. Men hvordan møter du så foreldrene?

Ragnhild forteller at etter hun har hilst på barnet, så går hun bort og hilser på foreldrene. Hun spør dem om hva de tenker og forteller litt om hva som skal skje videre, viser dem rommet.

–Det hender jo at syke barnet har noen søsken og jeg antar at de har også lyst til å komme på besøk av og til. Hvordan forholder du deg til søsken? Spør Hilde.

Ragnhild forteller at de er veldig opptatt av søsken. Først må de finne ut om barnet har søsken, hvor gamle de er og hvem som ivaretar dem. På Rikshospitalet har de barn fra hele landet, derfor er det ikke alltid like lett for søsken å komme på besøk. Hun forteller at de prøver å høre med dem om hvem som ivaretar søsknene og hvordan de har det hjemme, og om det er noe de kan gjøre for å hjelpe familien.

–Vi prøver jo alltid når et barn er langvarig sykt at søsknene kan komme på besøk, sier Ragnhild.

Videre forteller hun at de gjør det de kan for at søsken kan få komme på besøk. Som regel er det alltid en av foreldrene på sykehuset og en av dem som reiser hjem for å være sammen med søsken. Ofte bytter de på hver uke eller hver 14. dag og da kan foreldrene ta med seg søsken både til sykehuset og tilbake igjen hvis det passer for familien.

Rasmus – en trygghet for barna

–Høres ut som alt er tenkt på her Ragnhild, sier Hilde. Jeg har hørt at de på rikshospitalet bruker ulike virkemidler for å oppnå en relasjon og kontakt med barna, der de har utviklet spesielle tilbud rettet mot barn. Kan du fortelle mer om maskoten Rasmus og besøkshundene? Spør Hilde.

Ragnhild forteller at maskoten Rasmus er en stor figur av en mus. På sykehuset ønsket de å ha en samlende figur for barna. Uansett hvilken avdeling de er på eller hvilken undersøkelse de skal til, så sitter Rasmus der og er en trygg forankring om at her bryr de seg.

–Vi fant en musefigur som ikke så alt for barnslig ut og som egentlig appellerer til både voksne og barn, sier Ragnhild.

Rasmus har blitt en kjent figur for barna på sykehuset forteller hun. På Rikshospitalet er de veldig opptatt av at barna skal bli godt forberedt til undersøkelser ut ifra sitt eget nivå og alder. Rasmus har blitt brukt som en pasient og det har blitt tatt bilder for å vise hva som skjer med han under prosedyrene. Han har da også alltid med seg en mor eller far som er et ekte menneske. De på sykehuset viser barna enkle bilder om det som de opplever, men de viser ikke operasjoner eller det som skjer når de sover. Ragnhild forteller at de viser det som barnet opplever underveis i de forskjellige prosedyrene og behandlingene. De bruker disse bildene av Rasmus til å forklare barna på forhånd hva de skal igjennom. Snakker med de om de tenker rundt det og ser om de har skjønt hva som skal foregå.

–Vil det si at Rasmus sitter der og møter de når barnet skal for eksempel få narkose eller sårstell? Spør Hilde.

–Ja, de fleste gjør det. Det finnes en Rasmus på alle barneavdelingene, både en, to og tre. Han har gjerne utstyr på seg som passer til den behandlingen de gjør på den avdelingen. Sånn at hvis de skal ta en blodprøve så bruker vi å legge inn kanyler, vi tar blodprøve på Rasmus først, og viser barnet hvordan de skal gjøre det. Barnet kan da også prøve å gjøre det på Rasmus. Vi blir enige med barnet hvordan vi skal gjøre det med dem etterpå.

–Jeg har forstått det sånn at dere har en perm, som familiene kan bla i. Kan du si noe om den også? Spør Hilde

Ragnhild forteller at de har satt alle bildene i permer. Sånn at barna kan se at Rasmus skal i narkose, Rasmus skal ta blodprøve, eller at Rasmus skal sette sentralt venekateter (CVK). Det skal alltid være en sykepleier eller helsepersonell som setter seg ned sammen med barnet eller familien og forklarer helt enkelt. Sammen kikker de på bildene og hører på hva barnet tenker om det som de ser på bildene, det som barnet er opptatt av. Det behøver ikke nødvendigvis å være undersøkelsen, men et apparat eller noe helt annet. De snakker rundt det og så tar de ofte en kopi så foreldrene kan få med seg, så de kan snakke med barnet etterpå. Vi deler ikke ut bildene før vi har sittet der og forklart, snakket med barnet først.

–Jeg vet at det er en del andre sykehus som har kopiert Rasmus og at han har fått andre navn på de stedene. Kan du forteller om andre sykehus som har gjort tilsvarende?

–Ja, i Bodø har de fulgt vårt opplegg.

Ragnhild forteller at de gjerne deler de erfaringene de har gjort seg, men at de andre sykehusene må lage sitt eget opplegg. Hun tror ikke at opplegget blir brukt om de ikke har et eierforhold til det. I Bodø har de en flodhest som heter Hippo, i Trondheim har de et piggsvin som heter Gusse og så er det kommet flere til, for eksempel i Stavanger.

–Det kommer flere og flere nå. Ikke minst etter at dette var et oppslag i pressen for noen år siden, sier Ragnhild.

Besøkshundene

–Veldig flott, sier Hilde. Dere har jo gjort andre grep, på Rikshospitalet. Jeg vet at dere bruker hunder i møte med ungdom, det må vi og få høre om.

–Ja, det er helt nytt, vi har holdt på i et år, sier Ragnhild.

Hun forteller at det er første gang dette skjer i Norge, at det har blitt tatt inn en hund, hundeterapi, på et akuttsykehus. Det er tidligere brukt på Sunnaas sykehus og på sykehjem, og andre sykehus der barna ikke er så dårlige. De jobbet først med sikkerheten og hygienen og fikk besøk av fire hunder. Hundene er avlet opp som førerhunder, som gjør at de er veldig rolige og greie å ha med å gjøre. På grunn av at den ene er redd for heis, en med tre ben, og andre lignende ting, det er litt sånne ting så kunne de ikke bli førerhunder. Annen hver onsdag kommer hunden i to timer på et spesielt sted på sykehuset. Det blir sendt ut oppslag med informasjon om at alle som vil kan komme og hilse på. I begynnelsen var det kun de friskeste barna som kom, men nå kommer mange dårlige barn som karrer seg ned for å hilse på hunden.

–Det å være der de to timene, sitte med familiene og ha hunden som fokus hvor de klapper på den, kaster ball og er der bare sammen med hunden. Det er helt utrolig hva det gjør med de barna og familiene. De senker skuldrene og vi blir en fin gjeng som kan snakke om alt mulig rart. Hunder har veldig mye terapi i seg, det er helt sikkert, forteller Ragnhild.

–Menneskets beste venn, det ser dere her. Barnets beste venn, sier hilde

–Ja, mange savner jo dyrene som en har hjemme.

–Jeg sitter og tenker på at dette måtte ha fått noe motstand når dere foreslo å ta hunder inn i sykehuset. Med allergier og hvordan skal man ha dette inn i hygieniske prinsipper og alt dette her, sier Hilde.

–Ja, det er mostand på det meste vi prøver ut, men akkurat på hund, det har gått ganske greit.

På forhånd snakket de med en spesialist på allergi. De fikk beskjed om at de kunne gjennomføre det hvis de var på et spesielt sted der det ikke er noen pasienter. Flere var skeptiske, både hygieneoverlegen og vaskepersonalet som skulle vaske på det stedet. Det var noen veier og barrierer, men de har ikke hatt noen problemer i ettertid.

–Jeg hører at barna og familiene er begeistret, men hva hører du fra helsepersonell? Spør Hilde.

–Bare positivt, svarer Ragnhild.

Hun forteller at det er derfor det har vært lett å gjennomføre. Fordi det har vært så stor interesse blant helsepersonell, når de er interessert så sørger de for at barna også kommer seg dit. Det er flere eksempler på at barn har fått lov å besøke hunden før de skulle til en undersøkelse eller i narkose, da har de ansatte utsatt det en time eller to for at de skulle få besøke hunden først.

–Fantastisk, kommenter Hilde. Det sier litt om verdien.

En brobygger mellom sykehus og natur

–En annen spennende ting du har bidratt til på Rikshospitalet, er friluftsområdet på sykehuset. Kan du si noe om bakgrunnen og hva dere har gjort i forhold til det? Spør Hilde.

Ragnhild forteller at det startet med dagens Rikshospital som ble flyttet fra midt i Oslo sentrum til litt utenfor byen. Så lenge det var midt i sentrum var det lett å gå rett til byen og det var mye som foregikk i nærområdet. Etter at sykehuset flyttet opplevde de at mange familier satt og skrudde på TV-en, og bare satt inne på sykehusrommet. Selv om de hadde fantastisk natur utenfor sykehuset, Nordmarka. Det var en bekk som skilte sykehuset og naturen, og den var såpass stor at de ikke kunne hoppe over den. Etter mye frem og tilbake, fikk de bygd en bro over bekken. Tanken var at bruen skulle være så bred at en kan trille en seng ut på der. Barna skulle kunne ligge i sengen og fiske i bekken.

–Vi har fått fisk mange ganger, sier Ragnhild.

De var også opptatt av at det var kontaktpunkter på veggene, slik at barna kunne ta med seg intravenøse stativ ut. Det ble bygd en gapahuk og en leirplass rett overfor bruen, og en natursti med en runde med aktiviteter, fuglekasser og naturspørsmål. I enden av stien var det før et vått område så det ble kalt for krokodilledammen. Der må barna balansere med noen tau og planker, for å ikke å bli våt på beina, før de kan komme tilbake til utgangspunktet. Ragnhild forteller at hun var opptatt av at det skulle være lett å komme seg ut i naturen og lett å finne veien tilbake. Det nye naturområdet ble åpnet av daværende miljøvernminister Knut Arild Hareide. Barna ble med ut og begynte å lete etter maur, de så på sopp og de var opptatt av fugler. Sykdommen ble glemt og de følte at ting var litt mer normalt.

–Jeg har hatt med meg flere søsken ut på fisketur, vi har sett på hakkespetter og fugler. Vi er ute i naturen rett og slett, har med nistepakker, forteller Ragnhild.

–Du sier at dere har bygget en bro, det høres lett ut å bygge en bro som har plass til en seng over, sier Hilde.

–Der var det mye motstand, Sier Ragnhild. Sykehuset ville ikke betale for en bro, så det ble min utfordring.

Hun forteller at sykehuset var organisert annerledes enn det er i dag. Hvis folk ville gi penger til barn på sykehuset, ringte direkte til Ragnhild. Hun hadde fortalt at de samlet inn penger for å bygge en bro over bekken for å få familiene ut. Etter hvert fikk de nok penger til å bygge broen og med et samarbeid med vegvesen og entreprenører ble det satt opp en ordentlig bro.

–Så vi fikk det til slutt, man må bare ikke gi seg, ler Ragnhild.

–Broen, stien og alt det du har fortalt om har vokst på seg og i senere tid i 2018 ble det bygd et frilufts sykehus. Kan du fortelle litt om det? Spør Hilde.

–Ja, det er litt større interesse for det å bruke naturen, og vi har en flink psykologi som er veldig opptatt av dette. Naturen som terapi, sier Ragnhild

Utenfor sykehuset har det blitt bygd en liten hytte, som ligger på sykehussiden av bekken. Den ligger i et skjermet området som også bruker av barnehager og skoler. Hver onsdag er det en felles samling for alle barn og familier som orker å være med ut. Der lager de bål, steker pølser og ser på fuglene i fuglekassene, de har sommerfuglhotell. Ofte sitter de inne i hytten der de tegne, prater sammen og bygger putehytter. Noen kommer barna sammen med pleiepersonell og noen kommer med søsken, og noen med foreldre. De hender også at barnelegene og barnepsykologene tar med seg familien ut i hytten og snakker med dem istedenfor å sitte på kontoret. Da sitter de der sammen og får en helt annen kontakt.

–Plutselig kommer en hegre flyvende, som bor i skogen, og så blir de opptatt av skogen rundt. Vi har opplevd nå på de årene hytten har stått der at det har blitt mer og mer verdifullt å ta med seg familiene og enkeltpersonene i samtale ut der. Det å sitte i naturen gjør en stor forskjell, sier Ragnhild.

–Fantastisk arbeid, sier hilde. Du har gjort mye kreativt og en stor forskjell for veldig mange barn og barnefamilier. Dette vil leve videre når du kommer i den situasjonen at du slutter på Rikshospitalet Ragnhild. Så jeg er imponert over alt du har fått til og jeg håper det lever videre i best velgående og kan være til inspirasjon for mange andre barneavdelinger i landet. Slik som Rasmus har vært.

Hilde avslutter podkasten med å takke Ragnhild for at hun tok seg turen til Bergen og delte sine erfaringer fra arbeid med barn og familier.

På gjenhør til nye samtaler om spor av mestring

[Jingle/Utro]