En fagperson med brukererfaring

Les episoden her

[Jingle/Intro]

– Hvordan kan helsetjenesten legge til rette for læring og mestring og økt helsekompetanse? Mestring er en individuell prosess, uten oppskrift, men kan vi vise til noen stier som andre har gått opp? Velkommen til Spor av mestring, en podkast i regi av Nasjonal kompetansetjeneste for læring og mestring innen helse. Mitt navn er Hilde Blindheim Børve og jeg er spesialrådgiver og har i mange år jobbet med pedagogikk i en helsekontekst.

Gjennom livet bærer vi ulike hatter som gir erfaringer og ulikt perspektiv. Hva er betydningen av ulike ståsteder, spør Hilde. I denne episoden snus rollene, og brukerrepresentant Torild Hille Lokøen intervjuer fagperson Hilde.

Skiftende perspektiver

–Jeg forteller ofte om min reise, og nå er jeg nysgjerrig på din reise Hilde, sier Torild. Hvor startet din reise og hvem er du?

–Det var et stort spørsmål, svarer Hilde. Min reise startet med utdanningen min, som er en pedagogisk utdanning og en sykepleierutdanning. Kombinasjonen har vært spennende. Jeg har jobbet som sykepleier og sykepleierlærer, og etter hvert kom jeg inn i lærings- og mestringsfeltet, i 2005. Parallelt med at jeg har jobbet med læring og mestring, pasient- og pårørendeopplæring og helsepedagogisk opplæring av helsepersonell har jeg hatt egne erfaringer underveis som jeg tror har vært veldig viktige for meg. Jeg har selv vært pasient, og jeg har selv vært pårørende. Det å få disse erfaringene inn i mine jobberfaringer har gitt meg ulike perspektiver. Det har gitt meg skiftende perspektiver. Jeg har gått inn og ut av de ulike rollene, og det tror jeg har gjort denne reisen spesiell og lærerik for meg både personlig og faglig.

­–Du har egne erfaringer som pasient og pårørende – kan du fortelle litt om det? spør Torild.

Hilde husker tilbake til da hun var lærer i en sykehusavdeling og fikk en telefon fra sykehuset om at hennes far var akuttinnlagt. Han var innlagt på avdelingen hvor hun var lærer til daglig. Hun forteller at hun kom til sykehuset, gikk rett i personalgarderoben, kledde på seg arbeidsantrekk, tok på seg klokken som hun hang fast, satte penn og blokk i lommen og gikk inn på farens rom hvor hun satte seg ned.

–Det som skjedde, var at jeg oppførte meg som en fagperson, forteller hun. Jeg ble betraktet som en fagperson. Jeg tok ansvar i større grad, jeg hadde tilgang og de kjente meg som en fagperson. Dette gjorde jeg helt intuitivt, uten å tenke meg om. Det handler nok om tryggheten jeg følte da jeg tok på meg arbeidsantrekket også, sier hun. Selvfølgelig var jeg også en datter der jeg satt ved sykesengen, men jeg hadde på meg arbeidsantrekk. En kollega av meg, en lærerkollega, kom forbi og så meg sitte ved sykesengen til min far. Hun så på meg og sa «Hilde, gå og skift, i dag er du datter!».

Torild spør Hilde om hun forteller denne historien i forbindelse med jobben sin.

–Jeg kan ikke huske at jeg har fortalt den historien, svarer Hilde. Det er avveininger jeg må gjøre som fagperson. Jeg har mye egenerfaring, både med å ligge mange døgn i en sykeseng, og jeg har sittet enda flere døgn på en stol ved en sykeseng. Jeg kjenner ikke alltid behov, og tror ikke alltid det er rett, at jeg skal fortelle så mye om det, men jeg tror den erfaringen jeg har ligger som en trygghet og gir meg en ekstra forståelse for de ulike perspektivene, sier hun.

Bygge gode relasjoner og skape trygghet

Torild lurer videre på hva som er Hilde sin drivkraft. Hilde tenker seg om og sier at hun tror at det som driver henne framover er å ha erfart viktigheten av god kommunikasjon og informasjon og viktigheten av å bli tatt på alvor og føle seg trygg i situasjoner der en ikke er vant til å være.

­–Det har jeg opplevd som pasient og som pårørende, forteller hun. Som fagperson har jeg opplevd hvor godt det er å bli oppmerksom på det. Å se den forskjellen det gjør når vi klarer å trygge noen andre. Nå er vi inne på det jeg brenner for, sier Hilde; kommunikasjon, relasjoner – det å trygge hverandre og helsepedagogikk.

Hun forteller at hun har holdt kurs i helsepedagogikk i 15 år. Kursene er for fagpersoner og brukerrepresentanter fra kommuner og sykehus som er involvert i lærings- og mestringsarbeid. Hun sier videre at hun har sett og erfart hvor viktig det er at helsepersonell har kunnskap, ferdigheter og holdninger – gode holdninger, i møte med pasienter og pårørende.

–Jeg har sett effekten av å være sammen i samme rom. Brukerrepresentanter og kommune- og sykehusansatte som møter hverandre og er sammen i flere dager. Når vi får drøfte og reflektere sammen, får påfyll og kompetanse som fører til endrede holdninger og jeg ser hva som skjer, er det helt fantastisk å være i det rommet, sier hun med entusiasme i stemmen. Den forståelsen det gir, og den endringen i tjenesten som jeg har fått tilbakemelding på at det gir – det driver meg! Det er helt fantastisk å være til stede i det rommet når disse diskusjonene skjer, når vi får påfyll og oppleve hva det gjør med holdningene våre. Det å være sammen, erfarne brukerrepresentanter og erfarne og uerfarne fagpersoner, det gjør at vi forstår hverandre bedre. For det er ofte det som gjør at kommunikasjonen ikke går så bra, sier hun, at vi ikke har forstått hverandre. Å få fram de ulike perspektivene og skape pasientenes helsetjeneste.

Skape gode tjenester sammen

Hilde forteller at hun ikke liker når det snakkes om at «de i kommunene skal gjøre det og de i sykehuset skal gjøre sånn…».

–Jeg tenker at vi skal skape et VI i de rommene der vi er sammen, i stedet for de og oss, sier hun videre. Det samme gjelder for brukerrepresentanter og fagpersoner; dere brukere og vi fagpersoner – det er dere erfarne brukerrepresentanter og vi fagpersoner som sammen skal skape pasientens helsetjeneste. Vi skal skape gode tjenester sammen, og det kan jeg skal si at er min drivkraft!

Torild sier at Hilde nå snakker om brukermedvirkning, som er noe de to snakker mye om. Hun spør Hilde om hun alltid har sett verdien av å bruke brukermedvirkning?

–Nei, det har jeg faktisk ikke, svarer Hilde ærlig. Det har vært en reise. Jeg prøver å huske tilbake til da jeg ble utdannet som sykepleier… jeg kan ikke huske at det var et tema, men det var det kanskje? Jeg tror dette er noe som har kommet mer og mer i senere tid, svarer hun. Jeg tror også at i pasientens helsetjeneste som tidligere helseminister Bent Høie har snakket så mye om, har det kommet mer og mer frem. Og så tror jeg at Liv Hopen og etableringen av lærings- og mestringstjenesten for 25 år siden har vært en viktig pådriver for brukermedvirkning.

Hun forteller at det for henne har vært en reise fra hun hørte om det og fikk kunnskap om det, til hun nå tror på det.

–For i dag tror jeg så veldig på det! sier hun tydelig. En stund lå det litt i forpliktelsen av å jobbe i det arbeidet, at man skal ha et sidestilt samarbeid mellom fag- og brukerkompetanse. Den likestiltheten er helt opplagt for meg i dag, og jeg ser virkelig verdien av det! For vi har ulik kompetanse. Helsetjenesten og pasientene og pårørende trenger både brukerkompetanse og vår fagkompetanse.

Hun er tydelig på at de sammen skal utfylle hverandre og sammen skape det helsetjenesten, pasientene og pårørende trenger.

Støtte til å finne egne mestringsspor

Torild lurer på om Hilde tror at vi alle har våre egne mestringsspor siden hun har valgt å kalle podkasten «Spor av mestring».

–Ja, jeg tror at vi alle har noen spor og stier, for vi har alle opplevd mestring gjennom livet, fra vi var ganske små. Mange forbinder mestring med å prestere, om å være flink, men det handler ikke om det, sier Hilde. Det handler om å finne sine strategier, sine måter å håndtere livet på. Vi kommer ikke med blanke ark den dagen vi får en helseutfordring. Da er det viktig at vi får hjelp til å lete frem. Er det noen episoder i livet der vi har erfaring med å mestre? Det kan være fra helt andre situasjoner, men da gjorde vi kanskje noe som hjalp. Det å få hjelp til å lete frem, uten å bli forklart hva vi skal gjøre; – hva har du gjort før? Hva pleier å være godt for deg? Husker du noen situasjoner i livet som har vært krevende og husker du hva du gjorde da? Jeg tenker at den utforskende tilnærmingen til å finne sine egne mestringsstrategier og måter å håndtere livet sitt på er vår oppgave som veiledere og helsepersonell. Å bidra til å hente frem i større grad enn å fortelle hva de skal gjøre.

–Du snakker ofte i metaforer, sier Torild som kjenner Hilde godt. En av metaforene dine er T-merker – hva i all verden er T-merker? spør Torild.

–Ja, jeg snakker ofte i metaforer, sier Hilde og forklarer at det er sånn hun ser det for seg oppi hodet sitt. Av og til kan de kanskje være litt kryptiske, men jeg forklarer T-merkene til Turistforeningen. T-merkene som er i naturen for å vise vei. Det er sånn jeg ser det for meg hvis jeg hadde fått en helseutfordring. Hun tenker at man ikke umiddelbart har sporet sitt. Det kan være tilslørt når vi kommer i uvante situasjoner, vi ser ikke skogen for bare trær. Da trenger vi hjelp til å finne det.

Hilde ser for seg at hun går i kratt og ulent terreng der hun leter etter en måte å fikse og klare dette på.

–Hvis jeg da skulle hatt hjelp av noen erfarne brukerrepresentanter som hadde gått veien før meg, som visste noe som de erfaringene jeg går gjennom nå, og helsepersonell som kunne veiledet meg, da ser jeg for meg at de står på et høydedrag og ser utover T-merkene og meg som går og leter der nede i krattet og prøver å finne veien. Jeg ser for meg at de menneskene som står der oppe ikke skal rope at jeg må gå der og der, men de skal vifte med armene og si at «jeg er her oppe, se etter noen merker». De merkene er det ikke nødvendigvis de som har satt ut, men det kan være mine egne merker som jeg selv har satt ut, og de gjør at jeg finner mine spor og min vei. Når jeg da lykkes, eller finner et spor, da finner jeg min vei til det høydedraget jeg også. Da kan jeg se tilbake og tenke at det var sånn det var! Jeg finner kanskje nye stier, men jeg kommer frem til et mestringshøydedrag etter hvert. Den funksjonen kan erfarne brukerrepresentanter ha: Ikke si hvordan andre skal gjøre det, men hvordan de selv gjorde det og hva som hjalp dem.

Torild synes det er en god og fin måte å beskrive dette på. Hun kjenner seg godt igjen i det å gå nede i skogen og finne disse T-ene, og at der oppe er det kanskje bedre å være.

Å dele erfaringer kan koste

Torild har et siste spørsmål til Hilde:

–Har du noen gang delt av dine personlige erfaringer – har du holdt et brukerinnlegg?

­–Ja, det har jeg faktisk, sier Hilde.

Hun forteller om sin mor som fikk Alzheimer. Hilde var pårørende sammen med to brødre i mange år. Ettersom hun hadde en jobb som handlet om læring og mestring på det tidspunktet, var det naturlig å dra inn alle erfaringene i egen historie. Samtidig som Hilde var pårørende skulle det etableres et tilbud for pårørende til demente på stedet der Hilde bodde, og hun ble bedt om å holde et erfaringsinnlegg som innledning til et nyetablert kurs. Hun kan bekrefte at demens er en pårørendesykdom.

–Det er en belastning og en reise, og det er en utfordring å være pårørende til en med demens, sier Hilde. Likefullt som det er en utfordring for den demente selv, trengs det også mye mestring hos pårørende.

Hilde opplevde det å holde et erfaringsinnlegg nyttig på flere måter. Det var nyttig å gå gjennom historien, men hun oppdaget også at å holde et erfaringsinnlegg kostet så mye mer enn å holde et faglig innlegg, som hun forteller at hun gjort mange ganger og stadig gjør. Den erfaringen har vært viktig å ha med seg i eget arbeid.

–Det er helt annerledes å spørre en kollega om å holde et faglig innlegg enn å be en brukerrepresentant om å fortelle sin historie. Jeg ble veldig oppmerksom på hva som må til for at brukerrepresentanter skal bli ivaretatt og klare å stå i å dele sin historie. Hva trenger de før, underveis og etterpå? Derfor ble dette en sterk læresituasjon, som nok har påvirket mitt forhold til brukerrepresentanter i stor grad, avslutter hun.

Torild takker Hilde for at hun delte litt av sin reise.

–I denne episoden har jeg delt egne erfaringer og oppdagelser på min reise, sier Hilde som avsluttende ord.

–På gjenhør til nye samtaler om spor av mestring.

[Jingle/Outro]