Hva sier forskningen om gjennomførbarhet, effekt og utbytte av videobaserte gruppetilbud, og hva slags betydning har dette for praksis? Hør mer om dette i podkasten Spor av mestring.
Om Spor av mestring
Spor av mestring er en podkast om menneskemøter i helsetjenesten. I podkasten møter du erfarne brukerrepresentanter og fagpersoner i samtale med spesialrådgiver Hilde Blindheim Børve. Du får høre historier og erfaringer fra mennesker med ulik bakgrunn, kompetanse og innsikt som forteller om mestring i ulike sammenhenger. Podkasten driftes av Nasjonal kompetansetjeneste for læring og mestring innen helse (NK LMH). Produksjon og musikk er ved Hans-Erik Zweidorff.
Her finner du Spor av mestring
Du finner podkasten der du vanligvis lytter til podkaster. Søk etter Spor av mestring eller klikk deg direkte inn via lenkene under:
Denne gangen er seniorforsker André Vågen på besøk i studio. Han er utdannet sosialantropolog med en iboende interesse for læringsprosesser. I sin jobb som seniorforsker ved NK LMH har André nylig ferdigstilt en kunnskapsoppsummering om gruppebaserte lærings- og mestringstilbud via video. Hør han fortelle om fordeler og ulemper ved digitale tilbud, hva som er viktig for kursledere å tenke på og hvilke vurderinger som bør ligge til grunn for en eventuell omlegging til digital virksomhet.
Kunnskapsoppsummeringen er publisert i Patient Education and Counseling. Les artikkelen her.
Les oppsummering av episoden her
I denne episoden samtaler Hilde med André Vågan om den nylig publiserte kunnskapsoppsummeringen i tidsskriftet Patient Education and Counseling, om gruppebaserte lærings- og mestringstilbud via video.
André er oppvokst i nærheten av Bodø og er utdannet sosialantropolog med en doktorgrad fra Senter for Profesjonsstudier. De siste årene har han arbeidet som seniorforsker ved NK LMH med forskning og litteraturoppsummeringer. I 2020 var han redaktør for en lærebok i helsepedagogikk som nå er på pensum ved mange studier innen helse- og sosialfag.
Kunnskapsoppsummeringen som André har gjennomført ble initiert av de involverte i lærings- og mestringsvirksomheten midt i en pandemi, da de ikke tidligere hadde gjennomført digitale tilbud. Det oppstod et behov for et grundigere forskningsgrunnlag om digitale tilbud sammenlignet med fysiske tilbud. Prosjektet involverte totalt 65 studier publisert i perioden 2015 til 2022, med samarbeid mellom fagpersoner fra både Helse Sør-Øst og Helse Vest, samt erfarne brukerrepresentanter og forskere fra Norge, Island og Danmark.
Prosjektet evaluerte tre ulike faktorer ved gruppebaserte tilbud via video: gjennomførbarhet, tilfredshet blant deltakerne (pasienter og pårørende) og helsegevinster for deltakerne. Studiene viste en høy grad av gjennomførbarhet, med en oppmøteandel med et snitt på 50%. Videre viste studiene at flertallet av deltakerne hadde en høy grad av deltakelse, med et snitt på 75%, noe som betyr at de fleste deltok på 3 av 4 kursdager.
André trekker frem et eksempel fra en studie fra USA som undersøkte kurs for personer med overvekt. Studien sammenlignet to versjoner av det samme tiltaket, en fysisk og en hjemmebasert via video. Resultatene viste at begge gruppene oppnådde vektnedgang i løpet av kurset, og oppmøtet var bedre i den digitale versjonen sammenlignet med den fysiske. Et annet eksempel var et tilbud for foreldre med barn med kreft, der bare 30% fullførte tilbudet. Deltakerne rapporterte at tilbudet var for tidskrevende og at innholdet ikke var tilstrekkelig tilpasset deres livssituasjon.
De fleste studiene viste høy tilfredshet blant både pasienter og pårørende. De var fornøyde med den digitale støtten, samt kvaliteten på lyd og bilde. I noen tilfeller fikk deltakerne også anledning til å teste den digitale plattformen på forhånd, og noen kurs hadde teknisk støtte tilgjengelig underveis. Det var også tilbakemeldinger om at deltakerne kunne spare både tid og penger ved digitale tilbud, og noen sa at hadde om det ikke vært for at tilbudet var digitalt så hadde de ikke meldt seg på kurset. Studiene rapporterer også at deltakerne følte seg mindre alene og isolert fra andre. De verdsatte å få kontakt med og lære av andre i liknende situasjoner og rapporterte at de oppleve tilhørighet til andre og god kontakt med kursleder.
På spørsmålet om André vil anbefale å legge om fra fysiske til digitale tilbud svarer han at ikke kan ikke anbefale dette. En av grunnene handler om at forskningsmetodene til de fleste studiene har flere metodiske svakheter, da bare 22 av 65 studier har brukt randomiserte kontrollerte studier (RCT). Selv om 40 av 51 studier viser statistisk signifikante forskjeller, så er det mange svakheter i metodene. Han legger også vekt på at det er for tidlig å slå fast at det er en reell effekt. Det er kun 8 av de 22 studiene som har sammenlignet digitale tilbud med fysiske og kun fire av dem har funnet en effekt. De fleste har også sammenlignet digitale tilbud med fysiske konsultasjoner og ikke fysisk tilbud. Per i dag er det et kunnskapshull om digitale tilbud, der det oppfordres til at praksisutøverne bør teste ut både et digitalt og fysisk tilbud som tilsvarer hverandre og evaluere dem.
André understreker viktigheten av å se ting i sammenheng. Tenke gjennom hvilke forutsetninger deltakerne har for å lære, hvor lange kursene bær være og hvilken kompetanse kurslederen har. Ved et digitalt tilbud er det viktig med teknisk kvalitet, en plattform med lyd og bilde som fungerer, i tillegg til digital støtte før og underveis. Det er også viktig at kurslederens har helsepedagogisk kompetanse. Studiene viste at når kurslederen bidro til å skape trygghet, så var det viktig en viktig faktor for hvordan deltakerne opplevde kurset.
Avslutningsvis forteller han at de ikke kan anbefale digitale tilbud for alle til alt. Kurslederne må spørre seg om hva målet til tilbudet er, hva er pasientenes behov og hvilke hindringer er det både ved digitale og fysiske tilbud.
