Brukermedvirkning og fasilitatorrollen

Spor av mestring · EP 21 Brukermedvirkning og fasilitatorrollen

Les episoden her

[Jingle/Intro]

– Hvordan kan helsetjenesten legge til rette for læring og mestring og økt helsekompetanse? Mestring er en individuell prosess, uten oppskrift, men kan vi vise til noen stier som andre har gått opp?  Velkommen til Spor av mestring, en podkast i regi av Nasjonal kompetansetjeneste for læring og mestring innen helse. Mitt navn er Hilde Blindheim Børve og jeg er spesialrådgiver og har i mange år jobbet med pedagogikk i en helsekontekst.

Fasilitatorrollen på tjenestenivå

I denne episoden møter vi Ann Britt Sandvin Olsson, stipendiat med forskningsfokus på brukermedvirkning på tjenestenivå. Hun har i en tidligere episode presentert sine to første artikler og har nylig publisert en tredje artikkel som hovedforfatter. Artikkelen er skrevet sammen med Una Stenberg og Mette Håland Øverby, som alle er ansatt ved NK LMH, og med hovedveileder Anita Strøm og biveileder Tor Slettebø fra VID. Et PhD prosjekt gjort mulig av stiftelsen DAMM og OUS.

Ann Britt starter med å fortelle om den tredje artikkelen, der hun sett på brukermedvirkning på tjenestenivå som innebærer samarbeidet mellom den som leder prosjektet, fagpersonene og brukerrepresentantene. I en tidligere artikkel har hun sett på hva fagpersonene tenkte om samarbeidet, men i denne artikkelen så de på hva de som leder samarbeidet tenker.

–Det er de vi refererer til som fasilitatorer, forteller Ann Britt. Det er de som legger til rette for at samarbeidet skal foregå på en god måte.

–Den siste artikkelen din skal handle om det siste perspektivet, om brukerrepresentantenes syn på samarbeidet, det håper jeg du kommer tilbake og snakker mer om, sier Hilde.

Hilde spør Ann Britt om hun kan si noe mer om de ulike nivåene innen brukermedvirkning.

–Ja, det er jo ikke alltid så enkelt å skille mellom nivåene når det kommer til brukermedvirkning, sier Ann Britt.

Hun forteller at det handler om hva som er viktig for den enkelte. For muligheten til å påvirke eget behandlingstilbud, ligger på individnivå. Nivået over heter tjeneste/systemnivå, det å involvere fagpersoner og brukerrepresentantene inn i et samarbeid for å utvikle tjenester. Videre er det et nivå, det politiske nivået, som også involverer brukere/fagkompetanse. Det politiske nivå er et samfunnsnivå eller politisk nivå, med en mer allment betydning. f.eks. Helsedirektoratets brukerråd.

–Men det som er viktig å si er at både tjenestenivået og det overordnet nivået er begge ment for å støtte opp under individnivået. Fordi vi ønsker å styrke rettighetene til hver pasient, bruker og pårørende i møte med helsevesenet.

–Mange snakker også om frivillighet og likepersonsarbeid, hva slags nivå er dette? Spør Hilde.

–Det kommer an på hvordan det gjøres, for det er mange måter å se det på. Friville bidrar gjerne uten å være ansatt, f.eks. hvis en holder på med dugnadsarbeid eller arrangere kvelder for medlemmene. Dette kan også være likepersonarbeid, hvis f.eks. en med prostatakreft snakker med noen som nylig har fått diagnosen.

Rekruttering av brukerrepresentanter

Videre spør Hilde om Ann Britt kan fortelle om hvordan de samlet inn data til artikkelen.

Ann Britt forteller at de gjennomførte individuelle dybdeintervjuer med seks personer med erfaring som fasilitator. De som leder samarbeidsprosesser og tverrfaglige grupper mellom fagpersoner og brukerrepresentanter. Fasilitatorene hadde forskjellig grad av erfaring, noen med 10 år og noen med 2 års erfaring. Dette inkluderte fasilitatorer fra fire ulike kommuner, både i plassering og størrelse.

–Vi har forsøkt å få et bredt erfaringsgrunnlag om det å være fasilitator i kommunen, forteller hun.

–Jeg har lest artikkelen og det er mange erfaringer som er løftet frem. Du sier blant annet at det er vesentlig å etablere et nettverk blant brukermedvirkning. Kan du si noe om det? Spør Hilde.

–Ja, vi ha jo basert artikkelen på det som de seks fasilitatorer har sagt. Ut fra dette har vi kommet med tre overordnet tema som de sier noe om, forteller Ann Britt. For i oppstarten av utarbeidelsen av en ny tjeneste, er det krav fra både nasjonalt og internasjonalt hold om at det skal være samarbeid med en brukerrepresentant. Derfor må fasilitator få tak i brukerrepresentanter.

–De gror ikke på trær i kommunen, sier Ann Britt

For å finne riktige brukerrepresentanter må de bli med i forskjellige fora, møte opp på arenaer som sykehusene og kommunene hører til, og ta kontakt med brukerorganisasjon. Dette for å undersøke om de har noen brukerrepresentant som utmerker seg som rollemodeller eller talspersoner.

–De går grundig til verks for å etablere et nettverk, sier Ann Britt.

–Hvor finner de brukerrepresentantene? Spør Hilde

–Da støvsuger og leter, sier Ann Britt.

Hun forteller at å etablere ett nettverk, som de igjen kan involvere i et samarbeid, tar mye tid. Det er sånn at fasilitatoren ønsker å kjenne brukerrepresentanten de skal bruke. En av fasilitatorene sa under intervjuet at de ikke ønsker noen som stuper ned i sin egen sykdom og elendighet. For det kan gjøre samarbeidet vanskelig. Hun trekker frem et eksempel fra en av kommunene som hadde som praksis at de møtte alle potensielle brukerrepresentanter intervjuet dem. På samme måte som de gjør med fagpersoner før et samarbeid eller ansettelse. Her spurte de om deres motivasjon og erfaring, hva de hadde å tilby som brukerrepresentant og om de kom til å snakke kun på vegne av seg selv eller flere.

–Fasilitatorene nevnte også at de hadde et ansvar for å involvere folk i de ulike nettverkene, så brukerrepresentantene være villige til å ta dette ansvaret. For dette er en jobb, forteller Ann Britt.

–Det er en krevende rolle du beskriver, sier Hilde. Hvem er det skal gjøre vedkommende klar for dett?

–Noen ganger involverte de brukerrepresentanter som allerede har en utdanning gjennom sin organisasjon. Dett er noe fasilitatoren syntes var fint, for da kunne de stille noen krav til brukerorganisasjonen. I de situasjonene der de involverte ikke hadde fått opplæring, så lærte de dem opp selv eller tilbydde dem kurs slik de fikk den utdanningene de trengte for å forstå rollen sin bedre.

Brukermedvirkning

–En annen ting som kom frem i artikkelen var at det var viktig til å oppmuntre helsepersonell til å gå for brukermedvirkning. Kan du si noe om det? Sier Hilde.

Ann Britt forteller at i tillegg til at fasilitatoren skulle opprette nettverk, så måtte de få med seg motiverte fagpersoner. Fagpersoner som var både positive til den måten å jobbe på og som kunne arbeide på en respektfull måte.

–Altså rekruttere sine kollegaer til å medvirke, sier Hilde.

–Ja, og det er ikke mange kommuner i Norge som har tradisjon for å jobbe over lengre tid med brukermedvirkning på tjenestenivå.

Hun forteller at de kommunene som var involvert så var dette noe du hadde jobbet med i forskjellig grad. De som hadde jobbet med brukermedvirkning lenge hadde dette innøvd og på plass, men det var flere som ikke hadde dette. Derfor var det en stor jobb for fasilitatorene å promotere brukermedvirkning og lage rom for det i primærhelsetjenesten.

For fasilitatorene var det problematisk når de fant fagperson som de ville involvere i samarbeidet, men så var det ikke alltid de fikk fri fra lederne. Det er ingen automatikk i at når en blir med i tjenesteutvikling så overføres oppgavene deres til noen andre. Flere av fasilitatorene måtte derfor finne ut hva som motiverte den enkelte fagpersonens, slik at de hadde lyst til å gjøre den jobben på toppen av sine andre arbeidsoppgaver.

–Dette er en krevende rolle. De skal gjøre innmari mye for å kunne få til brukermedvirkning, forteller Ann Britt. Bare forarbeidet, å legge til rette for det rammene for det, er en jobb i seg selv. Det er en stor jobb med å rekruttere kollegaer og fagpersoner, og i tillegg skal de forholde seg til ledelse. Det å få lederne i kommunen til å ta ansvar for å implementere brukermedvirkning, selv om det er lovpålagt, er en stor jobb.

Hun forteller at først etablerte fasilitatorene et nettverkene for å få brukerrepresentant og fagpersonen til å samarbeide. Deretter måtte de forankre dette i ledelsen. Før prosjektet var det kun en kommune som hadde brukermedvirkning forankret i ledelsen. Når de skulle få lederne sine til å støtte brukermedvirkning måtte de vise lederne nytten først. En av fasilitatorene gikk systematisk til verks. Hver gang hennes leder kom med spørsmål knyttet til brukerrepresentantene, sa hun at hun skulle spørre brukerne sine. Etter at hun hadde gjort dette mange ganger begynte lederen å se nytten av brukermedvirkning.

God ledelse er nøkkelen

–Det er mange spennende og gjenkjennende saker, hvordan skal vi oppsummere dette? Spør Hilde.

–Jeg tror vi må legge til en ting først. For en av utfordringene med å få brukermedvirkning på tjenestenivå handler om budsjett. Selv om kravene om brukermedvirkning kommer fra myndighetene og spesialisthelsetjenestene, så har ikke fasilitatorene økonomien til å honorere brukerrepresentantene. Dette er en stor frustrasjon fordi det koster faktisk å ta i bruk brukerrepresentanter. Derfor bruker mange masse tid på å søke midler og prosjektpenger.

–Det er vanskelig å stå i det gapet, sier Ann Britt.

De så også at det var vanskelige å motivere på mange områder. En faktor som påvirket samarbeidet til fasilitatoren var at lederen ikke så viktigheten av å svare ut brukerorganisasjonene sine henvendelser. Det ble en dårligere samarbeid mellom fasilitator og brukerorganisasjonen når ikke lederne svarte dem. De manglet den viktige støtten fra ledelsen om målet om brukermedvirkning i tjenesteutviklingen.

–Ble det en stor slitasje på fasilitatorene? Spør Hilde.

–Det kom frem at med det å etablere nettverk, så var det den manglende støtten fra ledelsen som var det tøffeste. Det gjorde at mange hadde lyst til å slutte, til stross for at de hadde drevet med dette i mange år.

–Hva skal til for at fasilitatorene kan gjøre jobben sin? Spør Hilde.

Ann Britt forteller at WHO har hatt et ønske om å fremme brukermedvirkning siden 1978. Forskning viser at det fortsatt ikke er godt implementert på tjenestenivå og at hvis vi skal få dette til så må de involverte ha vært med i et slikt samarbeid selv. Dette gjør det vanskelig fordi vi trenger ledere og fagpersonene som vet noe om brukermedvirkning uten å ha vært med. Fasilitatorene må vite om at jobben er veldig omfattende og det krever mye å implementere brukermedvirkning. De må ha støtte fra ledelsen og lederen må vite at de har et delt ansvar for å få dette gjennomført. Lederen må være en rollemodell og få opplæring i hva brukermedvirkning innebærer, kanskje fra et annets sted enn fra fasilitatorene.

Ann Britt avslutter med at ansvaret for brukermedvirkning på tjenestenivå må tydelig ligge hos kommunens ledelse. Fasilitatorene og fagpersonene på få tid fra jobben sin til å være med, slik at de får rekruttert og involvert brukerrepresentantene.

–Mange ting å tenke på for ledere, fasilitatorene og brukermedvirkerne, alle interesserte parter.

Hilde avslutter med å takke Ann Britt for praten og ønsker henne velkommen tilbake når hun har publiserer flere artikler.

På gjenhør til nye samtaler om spor av mestring

[Jingle/Utro]