I månedsskiftet september–oktober ble den store internasjonale forskningskonferansen om helsekommunikasjon avholdt i Amsterdam. Ett av temaene var samvalg. NK LMH holdt innlegg om likepersonsarbeid.
Svært mange representanter fra Norge var til stede på forskningskonferansen om helsekommunikasjon i Amsterdam. Miljøer fra Akershus universitetssykehus, St. Olavs Hospital, Lovisenberg Diakonale Sykehus, Universitetet i Oslo, Høgskolen i Buskerud og Vestfold, NTNU, Universitetet i Tromsø, Nasjonal kompetanseenhet for minoritetshelse (NAKMI) og Stiftelsen for helsetjenesteforskning (HELTEF) var til stede, i tillegg til Nasjonal kompetansetjeneste for læring og mestring innen helse (NK LMH).
Vi snakket med Stein Conradsen fra Helse Møre og Romsdal HF som var godt fornøyd med konferansen.
– Konferansen hadde et typisk nederlandsk preg: velorganisert, grundig og sympatisk. Den opplevdes som ganske «diger» og massiv med program i omtrent 10 timer daglig, sa han.
– Det er et poeng å merke seg hvilke trender konferansen signaliserer er i tiden. Her ser to områder ut til å peke seg ut:
- Shared decision-making (SDM) som på norsk kan kalles samvalg, var et sentralt begrep på konferansen. Dette kan muligens oppfattes på minst to måter igjen: både som et perspektiv på helsetjenesten og som en mer spesifikk metode som det gjøres empiriske studier på.
- Et annet sentralt tema på konferansen var kommunikasjonsteknologi innen helsekommunikasjon.
Klinikere tar ofte feil om pasienters ønsker
Vi fulgte flere av presentasjonene og diskusjonene om samvalg (SDM). Blant annet fortalte Anne Stiggelbout, professor i SDM ved Leiden University Medical Centre, at klinikere ofte tar feil når de mener at de vet hva pasientene ønsker og derfor ikke trenger å spørre pasientene.
– Samvalg betyr at både pasient og helsepersonell deler informasjon og preferanser ut i fra sine individuelle ståsteder, og at begge er enige i behandlingsbeslutningen som tas. Klinikere gir ofte pasienten informasjon om bare den ene behandlingsmuligheten som de tror pasienten ønsker, fortalte hun.
– Problemet er at det viser seg at de fleste klinikere er ganske dårlige til å forutsi hva pasientene ønsker. Dette resulterer nokså ofte i overbehandling, noe som faktisk betyr at helsetjenesten kan spare store beløp på å gi bedre muligheter for samvalg.
Blir sett og hørt av likepersoner
Undertegnede presenterte forskning fra Likepersonprosjektet for et internasjonalt publikum for første gang. Denne gangen var det spesielt pasienter og pårørendes behov for å bli sett og hørt jeg snakket om.
Likepersoner fyller en rolle som vanskelig kan fylles av andre. Helsepersonell har sjelden tid til å høre på pasientenes hverdagshistorier. Flere pasienter og pårørende opplevde at helsepersonell helst snakket om videre behandlingsforløp og «gjemte seg» hvis de ville snakke om utfordringer. De kunne også fortelle at familien etter hvert ikke orket å snakke om problemene. I slike situasjoner var det å møte likepersoner akkurat hva de trengte for å bli sett og hørt av noen som hadde tid og forståelse for deres situasjon.
Det å møtes i et miljø som Vardesenteret, altså møtesentre for likepersoner, pasienter som har kreft og pårørende, ble oppfattet som en skarp kontrast til resten av sykehuset. Sterke farger, sofaer, smoothier og interesserte frivillige og likepersoner, bidro til å bygge opp den tilliten som trengs for å kunne diskutere vanskelige spørsmål.
Jeg trodde for øvrig at Vardesentre var et særnorsk fenomen. Det viser seg at de har et liknende system med «walk-in-homes» i Nederland. Jeg fikk kontakt med en kjent forsker, Adriaan Visser, som hadde nettopp dette som tema. Jeg ser fram til å finne ut mer om det, og eventuelt innlede et samarbeid. Det er slike overraskende møter som gjør konferanser både nyttige og morsomme.
Skrevet av Helge Skirbekk, seniorforsker ved NK LMH
