Fellesskap fremmer helse, men kan samtidig bære i seg moralske undertoner, viser funn fra Dagmara Bossy sin nylig avlagte doktorgrad.
I sin doktorgrad har Bossy undersøkt hvordan ulike aktører i det helsefremmende feltet og personer med diabetes 2 opplever gruppebasert støtte til egenmestring.
Et hovedfunn omhandler oppfatningen av at det å komme sammen i grupper gir en helsemessig gevinst. Mange av informantene som Bossy snakket med var veldig opptatte av å understreke verdien i å gjøre aktiviteter sammen. Det kunne dreie seg om noe så konkret som det å gå en tur sammen. I datamaterialet fremstår det som helsefremmende i seg selv å være en del av et felleskap.
Et annet viktig funn er at helsefremmende arbeid kan bære i seg moralske undertoner, som virker inn på hvordan pasienter med langvarige helseutfordringer ser seg selv. Dette handler i stor grad om politiske strømninger som vektlegger individets ansvar for egen helse. Samtidig handler det om hvordan helsepersonell og andre som driver mestringsstøttende arbeid møter pasienter. Stigmatisering og skam i denne forbindelse kan bidra til at noen velger å utebli fra gruppetilbud.
Mestringsstøttende arbeid i bred forstand
I doktorgradsarbeidet har Bossy intervjuet representanter fra 50 ulike helserelaterte organisasjoner som kan forstås å tilby støtte til egenmestring. Konteksten spenner vidt fra tilbud i frisklivssentraler, Den Norske Turistforeningen, frivilligsentraler, Diabetesforeningen og kommunale lærings- og mestringstilbud til private tilbud i treningssentre.
Det ble gjennomført til sammen 50 individuelle telefonintervjuer med representanter for de ulike organisasjonene. I tillegg ble det gjennomført tre gruppeintervjuer med pasienter og to gruppeintervjuer med helsepersonell.
Det overordnede spørsmålet forskerteamet stilte alle informantene var «Hvordan forstår du verdien av gruppebasert støtte til egenmestring for personer med langvarige helseutfordringer?». Doktorgradsarbeidet har munnet ut i tre vitenskapelige artikler som fokuserer på de tre informantgruppene; henholdsvis organisasjoner, pasienter og helsepersonell.
Individualiseringstrend som stigmatiserer
Bossy beskriver i sin avhandling hvordan grupper kan være helsefremmende i seg selv, og at det foreligger en sterk tro på at selve forutsetningen for god helse er å kjenne seg inkludert i et felleskap. Dette bekreftes av tidligere forskning som viser til at det å møte andre i liknende situasjon kan være viktig for personer med langvarige helseutfordringer.
Samtidig viser hun til sider ved felleskap som kan være problematiske som følge av dominerende samfunnsstrømninger. Både representanter fra organisasjonene, helsepersonell og pasienter synes å snakke ut fra en underliggende forståelse om at man har et moralsk egenansvar for å ha fått diagnosen diabetes type 2. Dette er konkretisert gjennom uttalelser om å spise riktig og trene regelmessig. Strever man med å følge strenge trenings- og diettregimer, blir det ofte forstått i sammenheng med en sviktende moral.
Bossy understreker samtidig at helsepersonell i denne sammenheng ofte er bevisste på det stigma som personer med diabetes type 2 opplever, og har et sterkt ønske om at lærings- og mestringstilbud nettopp ikke skal oppleves som en moraliserende pekefinger. Hun påpeker videre kompleksiteten i å leve med en langvarig helseutfordring som i stor grad har vist seg å henge sammen med arvelig disposisjon i møte med et samfunn og en helsetjeneste som reduserer diagnosen ned til trening og kosthold.
Pasienter som velger å ikke delta i gruppebaserte tilbud ønsker ofte ikke å identifisere seg med den stigmatiserte diagnosen. Det å kunne si «jeg mestrer dette selv» er viktig for å oppnå en følelse av verdighet.
– Til tross for det mine funn viser, har jeg stor tro på at gode ting skjer når mennesker kommer sammen. Vi må bare være oppmerksomme på mulige moralske undertoner, som kan ha uintenderte konsekvenser for de vi ønsker å støtte, sier Bossy.
Del av et EU-prosjekt
Dagmaras doktorgradsavhandling inngikk som en del av et større internasjonalt forskningssamarbeid som ble finansiert av EU’s syvende rammeverk EUWISE. Det internasjonale samarbeidet hadde til hensikt å forske på potensialet i ulike nettverk rundt pasienter med langvarige helseutfordringer i seks ulike land. Dagmaras doktorgradsarbeid er gjennomført i Norge og bygger på norske data.
Lenker til artiklene i doktorgraden:
- Institutional logic in self-management support: coexistence and diversity
- Group affiliation in self-management: support or threat to identity?
- Moving between ideologies in self-management support-A qualitative study
Tidligere nyhetssak på mestring.no: Hva betyr lokalsamfunnet for egenomsorg og mestring?
