I Østfold testet de i fjor ut å arrangere Starthjelp for foreldre fra syv ulike nasjoner. Resultatet ble et av de beste kursene de har hatt noen gang.
Lærings- og mestringstilbudet Starthjelp er et tilbud til foreldre som nylig har fått barn som vil trenge tett oppfølging fra helsetjenesten framover.
Seksjon barne- og ungdomshabilitering ved Sykehuset Østfold arrangerer årlig Starthjelp sammen med Team omsorg i Sarpsborg kommune og erfarne foreldre. I fjor høst stod de overfor en ny utfordring. Plutselig hadde de 12 påmeldte deltakere fra syv ulike nasjoner til ett og samme kurs.
– Bredden i deltakergruppa gjorde oss usikre på hvordan gjennomføre Starthjelp på en god måte. Vi var på vei til å avlyse, men fikk ledelsens støtte i å prøve det ut, forteller sosionom og familieterapeut Mia Rafstedt fra Seksjon barne- og ungdomshabilitering ved Sykehuset Østfold.
I denne artikkelen deler Mia noen erfaringer fra gjennomføringen av dette Starthjelp-kurset.
Rekruttering med personlig kontakt
For å rekruttere deltakere til Starthjelp har vi alliert oss med en rekke fagpersoner innen spesialisthelsetjenesten og i kommunen, samt erfarne foreldre. Det fører til at potensielle deltakere anbefales å delta på Starthjelp av «et kjent ansikt».
En tid før vi skulle gjennomføre kurset i fjor høst tok en fagperson personlig kontakt med de påmeldte deltakerne og informerte dem om kurset; hva det skulle handle om og hvordan det var lagt opp. Det ga oss litt kjennskap til deltakernes norskkunnskaper.
Tilpasset gjennomføring
En gruppe på 12 foreldre var et passe antall deltakere for gruppelederne, og vi fokuserte på å gi alle oppmerksomhet og taletid om de ønsket det. For å ivareta deltakerne så godt som mulig, inviterte vi også med oss fire erfarne foreldre og besteforeldre og fire fagpersoner. Vi kjente til at disse personene var gode på å ta kontakt med og samtale med foreldre. Slik var det alltid minst to erfarne brukere og tre til fire fagpersoner til stede på hver kursdag, i tillegg til oss som ledet Starthjelp. Alle bidro til at det ble samtaler mellom deltakerne i pausene.
På tidligere Starthjelpkurs har vi erfart at det lett oppstår «foreldreklikker». Det skjedde ikke på dette kurset. I stedet pratet foreldrene med alle de andre deltakerne underveis i kurset.
Vi valgte å ta ned tempoet på kursdagene litt og hadde noe færre antall innlegg enn vanlig. Foreleserne fikk i forkant informasjon om deltakergruppens ulike bakgrunner og varierende norskkunnskaper, og de ble oppfordret til å snakke sakte og sjekke underveis om alle fikk med seg det som ble formidlet.
Vi la også opp til mest plenumssumming om ulike temaer, i stedet for summing mellom to og to. Deltakerne var for øvrig veldig gode på å komme med kommentarer, erfaringer og refleksjoner. Vi erfarte at siden de fleste i gruppen ikke snakket så godt norsk, var toleransen stor for at deltakerne brukte tid på å finne ordene når de pratet. Det hele bidro til at alle deltakerne turte å dele sine erfaringer.
Det var godt fremmøte av pappaer på kurset, og flere kom også alene. Vi var bevisste på å ha både fagpersoner og erfarne foreldre av begge kjønn og med både norsk og annen etnisk bakgrunn som forelesere.
Det ble også holdt to innlegg av erfarne foreldre. De to foreldreparene holdt innleggene sammen. Den ene familien tok i bruk humor for å fortelle om arbeidsfordelingen mellom mor og far i hjemmet, noe som ble godt mottatt i deltakergruppen.
Starthjelp består av fire kursdager med fire ulike temaer. På kursdagene om «Familien og systemet rundt» og «Håp og mestring» åpnet vi opp for mye følelser fordi vi erfarte at det var et stort behov for det. Et par i gruppen fortalte innledningsvis at de ikke kunne snakke med familien om at barnet hadde en funksjonsnedsettelse. Nettopp det opplevde vi skapte et rom for at deltakerne turte å dele ulike følelser. Vi hadde også fokus på at et par kan ha ulike reaksjoner på situasjonen de er i, og at det er både normalt og greit.
Gode erfaringer – for alle
At vi valgte å gjennomføre Starthjelp for deltakere fra syv ulike nasjoner med varierende norskkunnskaper, er grunnet i at vi er en erfaringsrik og trygg arrangørgruppe som fikk støtte fra ledelsen.
Erfaringene vi sitter igjen med er gode. Vi fant at med deltakere fra så mange forskjellige nasjoner ble det desto mer fokus på fellesnevneren; de er foreldre til barn som har nedsatt funksjonsevne. Vi erfarte også at terskelen for å delta på andre kurs i etterkant ble lavere for de som deltok på Starthjelpkurset. Flere av foreldrene meldte seg på nye kurs like etterpå, og dette har ikke skjedd i samme skala etter våre tidligere Starthjelpkurs.
Deltakerne på kurset hadde generelt små nettverk av familier og venner rundt seg – noe som ble gjort klart tidlig i kurset. Vi erfarte at dette bidro til at deltakerne i større grad delte tips og erfaringer med hverandre. Vi i arrangørgruppa tenker at kanskje nettopp det at de fleste hadde begrenset med nettverk, ga dem en mulighet til å være der mer for hverandre.
Det var negativt for noen av deltakerne at kurset ble holdt på et sted som krever bil for å komme til. Ikke alle hadde bil. Vi merket også at noen av deltakerne slet med å forstå innholdet i evalueringsskjemaene – som ikke er tilpasset deltakere som ikke har norsk som morsmål.
Deltakerne spurte også i større grad enn vanlig etter skriftlig materiale fra forelesningene. Vi tenker at blant de potensielle deltakerne til Starthjelp, falt noen fra fordi vi ikke hadde involvert tolketjenesten. Enkelte av deltakerne kunne nok også ha fått et enda bedre utbytte av kurset med tolk.
Evalueringsresultatene fra kurset er svært gode – også fra de tre norske deltakerne. Flere av foreldrene har bekreftet nytten av å ha deltatt når vi har snakket med dem i senere møter.
Etter å ha gjennomført dette kurset oppleves det ikke som en like stor utfordring å invitere foreldre med ulik etnisk og kulturell bakgrunn til samme kurs. Vi ser at vi klarer å tilby et godt Starthjelpkurs også når deltakerne kommer fra flere nasjoner.
Vi har gjort oss verdifulle erfaringer som vi tar med oss inn i nye runder med Starthjelp. Vi håper våre erfaringer kan være til inspirasjon til dere som er usikre på om dere skal prøve noe liknende.
Relevante lenke:
- Hele familien blir påvirket når et barn har en diagnose, artikkel på fontene.no
Forfattere: Mia Rafstedt og Ann Britt Sandvin Olsson
