Gruppelederrollen i digitale tilbud

Hvordan utfordres gruppelederrollen når lærings- og mestringstilbud gjennomføres digitalt? Hør Marianne dele gruppelederes erfaringer med digitale tilbud.

Marianne Elgåen Kirkbakk er rådgiver ved lærings- og mestringssenteret ved Universitetssykehuset i Nord-Norge og har selv vært med på overgangen til den digitale virksomheten som fant sted under covid-19 pandemien. I forbindelse med sin masteroppgave intervjuet hun flere gruppeledere som har gjennomført hel- eller deldigitale tilbud. Når hun oppsummerer deres erfaringer, kommer det blant annet frem at digitale kurs krever endringer i gruppelederrollen, både med tanke på undervisningen og når det gjelder hvordan kursene blir ledet.

Marianne har også nylig fått publisert en fagfellevurdert artikkel om resultatene fra dette arbeidet. Den er skrevet på norsk og publisert i Nordisk tidsskrift for helseforskning. Les artikkelen her.

Lytt til episode 23 her.

Les episoden her

[Jingle/Intro]

– Hvordan kan helsetjenesten legge til rette for læring, mestring og økt helsekompetanse? Mestring er en individuell prosess, uten oppskrift, men kan vi vise til noen stier som andre har gått opp? Velkommen til Spor av mestring, en podkast i regi av Nasjonal kompetansetjeneste for læring og mestring innen helse. Mitt navn er Hilde Blindheim Børve, og jeg er spesialrådgiver med mange års erfaring innen pedagogikk i helsesammenheng.

I denne podkastepisoden samtaler Hilde med Marianne Elgåen Kirkbakk. Marianne jobber som rådgiver ved Lærings- og mestringssenteret ved Universitetssykehuset i Nord-Norge og har selv vært med på overgangen til den digitale virksomheten under Covid-19-pandemien. Hun forteller at hun opprinnelig er fra Røros, men flyttet til Vestlandet for å ta en bachelor i idrett, fysisk aktivitet og helse.

Behov for mer forskning

– Jeg har alltid vært glad i naturen, så etter sommeren havnet jeg i Nord-Norge, forteller Marianne.

For to år siden leverte hun sin masteroppgave i empowerment og helsefremmende arbeid ved OsloMet, om gruppeledernes erfaringer med gjennomføring av digitale lærings- og mestringstilbud i spesialisthelsetjenesten. En studie som publiseres i Tidsskrift for nordisk helsetjenesteforskning.

Marianne forteller at før pandemien ble det brukt lite teknologi innenfor læring og mestring i spesialisthelsetjenesten. Da koronapandemien kom, kunne lærings- og mestringstilbud gjennomføres fysisk og da oppsto det mange spørsmål. Mange lurte på om de kunne tilby digitale tilbud og om de hadde like god effekt som de fysiske tilbudene. Andre spørsmål handlet om hvilken kompetanse som ville kreves, både for pasienter, pårørende og helsepersonell når slike digitale tilbud skal gjennomføres. Fordi når forskningen på digitale tilbud øker, ser man behovet for mer forskning.

–Økt kunnskap om gruppeledernes erfaringer kan gi et bedre grunnlag for å forstå hvilke muligheter og begrensninger bruk av digitale læringsmidler kan gi, sier Hilde. Du er invitert til denne podkasten for å belyse disse funnene, kan du fortelle om hvilke typer studie og metoder har du brukt?

Marianne forteller at sammen med veilederne fra OsloMet gjennomførte de individuelle dybdeintervjuer med gruppeledere, som enten hadde gjennomført hele eller deler av digitale lærings- og mestringstilbud. De digitale tilbudene var tilbud som hadde startet fysisk, men som ble digitalt på grunn av koronapandemien, eller det var noen som hadde gjennomført en fysisk opplæringssekvens før det digitale tilbudet. De mestringstilbudene gruppelederen hadde ledet, var diagnosespesifikke, og målgruppen var pasienter eller pårørende med ulike somatiske og psykiske helseutfordringer.

Interaksjonsbegrensninger

Det var tre hovedfunn som utpekte seg fra studien. Det første var at gruppelederne opplevde digitale kurs som interaksjonsbegrensende. Med andre ord, de erfarte at digitale tilbud hadde en annen dynamikk med kursdeltakerne, både i verbal og ikke-verbal kommunikasjon. Det andre hovedfunnet var at gruppelederne opplevde det som mer krevende å være gruppeleder på et digitalt kurs enn på et fysisk kurs. Mange av dem relaterte dette til endringer i rollen og måten de ledet gruppeprosessen på. Det tredje og siste hovedfunnet var at digitale tilbud ble sett på som et verdifullt supplement til fysiske tilbud. Gruppelederne fremhevet at digitale tilbud skulle betraktes som et supplement som kunne øke tilgangen til mestringstilbud.

Hilde spør videre om Marianne kan fortelle litt mer om de begrensningene de digitale tilbudene viste seg å ha, og hvordan gruppeledere best mulig kan bidra til å redusere disse utfordringene.

Marianne forteller om interaksjonsbegrensningene, som var et av hovedfunnene i studien. Disse begrensningene gjaldt både mellom gruppeleder og kursdeltakere, og mellom kursdeltakerne seg imellom. Et eksempel var redusert dynamikk og respons i undervisningssituasjonen. Den ene gruppelederen sa «du får jo ikke noe bekreftelse fra dem som hører på om de forstår det som blir sagt». De oppleve det som en begrensning at de ikke fikk muligheten til å snakke med deltakerne en til en. Mange gruppeledere opplevde også begrensninger i å tilpasse undervisningen til gruppens behov, det å veilede og ivareta den enkelte kursdeltaker. En løsning på dette kunne være å ta individuell kontakt med kursdeltakerne i forkant for å tilpasse undervisningen bedre. Når det gjelder å skape dialog, opplevde flere at det krevde tydeligere struktur og teknikker for å engasjere deltakerne. Et eksempel var at gruppelederen henvende seg med navn til hver enkelt deltaker og tok en runde der en og en fikk direkte spørsmål og muligheten til å si noe. Slik ble dialogen bedre.

–Du har snakket om relasjonen mellom gruppeleder og deltakere på tilbudet. Kommer det også frem at det påvirket relasjonen mellom de enkelte gruppedeltakerne? På et fysisk kurs har man pauser der man møtes, bruker kaffepausen til å snakke med hverandre. Hvordan er dette når det gjelder digitale kurs? Lurer Hilde på.

–Mange av gruppelederne uttrykte bekymring for om man mister den uformelle samtalen og erfaringsutvekslingen mellom deltakerne på et digitalt kurs, forteller Marianne. Å møte andre i samme situasjon er viktig for å utveksle erfaringer og gi håp. Flere sa at de opplevde at digitale tilbud ikke kunne erstatte den uformelle samtalen som skjer i pauser eller praktiske aktiviteter. En tilbakemelding fra en kursdeltaker var at de opplevde slutten på hver kursdag som veldig brå, fordi at da fikk de ikke satt stolen inntil bordet og de mistet smalltalken på vei ut av kursrommet. En løsning på dette kunne være å sette av tid til erfaringsutveksling og uformell prat på slutten av dagen, men også bruk av digitale grupperom.

Digitalisering – et paradoks

–Så det er muligheter i det digitale, som du sier Marianne? Spør Hilde.

–Ja, vi ser at teknologiske løsninger blir stadig bedre tilrettelagt, noe som gjør det mer håndterbart for gruppeledere å benytte slike muligheter, svarer Marianne.

–Så hva tenker du må til for at gruppelederne skal føle seg trygge i denne digitale gruppelederrollen, som du beskriver som ganske utfordrende? Spør Hilde.

Hun forteller at gruppelederne i studien hadde mottatt ulik grad av teknisk opplæring og støtte. Det var tydelig at de som hadde fått lite teknisk støtte, opplevde økt stress, mens de som hadde tilgang til teknisk team, beskrev dette som en suksessfaktor. Teknisk kompetanse er viktig for trygghet som gruppeleder, enten ved å ha denne kompetansen selv eller ha tilgang til et team. Det er også tryggere å være to gruppeledere, da det kan oppstå uforutsette situasjoner. Det er viktig med avsatt tid til øving og kontinuitet i gjennomføringen. En annen viktig kompetanse er digital helsepedagogisk kompetanse, da det kreves spesifikk kunnskap for å lede digitalt.

–Du har nevnt at digitalisering kan bidra til økt tilgang til lærings- og mestringstilbud. Hvilke muligheter mener du at digitalisering kan gi? Spør Hilde.

–Den viktigste muligheten digitalisering gir, er økt tilgjengelighet til læringstilbud. Det kan redusere ulikheter i tilgang og organisering av lærings- og mestringstilbud i helsetjenesten. Digitalisering kan også nå ut til spesifikke grupper som tidligere hadde begrensede muligheter. For eksempel personer med helseutfordringer som hindrer dem fra å delta fysisk eller pårørende med omsorgsoppgaver som begrenser deres mulighet til å reise. Kanskje når vi flere i yrkesaktiv alder med de digitale tilbudene, forteller Marianne.

–Hva tenker du må til for at deltakerne skal ønske å delta og ha utbytte av et digitalt tilbud? Spør Hilde.

Marianne forteller at en forutsetning er at deltakerne har tilgang til nødvendig teknisk utstyr. Det kan også være viktig med tilbud med opplæring og støtte i forkant av kurset. Flere gruppeledere opplevde at deltakerne hadde lav terskel for å delta og følte seg komfortable med å prøve og feile. Det er positivt, men det er også et paradoks, da personer med langvarige sykdommer og eldre over 65 år ofte har svakere digitale ferdigheter. Sånn at paradokset ligger da i at de gruppene som har utfordringer med å delta på fysiske tilbud, er den samme gruppen som har utfordring å delta på digitale tilbud. En løsning kan være å samle mindre grupper fysisk og strømme undervisningen fra et sentralt sted.

–Dette er et interessant paradoks som man må finne løsninger på, og mange steder er det allerede funnet løsninger på dette, som du sier Marianne. Når du ser fremover, hva tenker du vil skje videre? Spør Hilde.

–Nysgjerrighet er et viktig stikkord. Utforskning av ulike modeller, kombinasjoner av fysisk og digitalt, og rene digitale tilbud vil gi flere perspektiver på hvordan teknologien kan og bør benyttes. Målet er å gi læring og mestringstilbud som bidrar til økt mestring og livskvalitet hos deltakerne, forteller hun.

Hilde avslutter podkasten med å takke Marianne for at hun delte sine erfaringer og kunnskap om gruppelederrollen i digitale tilbud.

På gjensyn til nye samtaler om spor av mestring!

[Jingle/Utro]