Fagpersoners og brukersamarbeid

Brukermedvirkning i utvikling av helsetjenester og -tilbud er et krav fra myndighetene. Ann Britt snakker her om fagpersoners erfaringer fra å utvikle helsetjenester med brukere.

Ann Britt Sandvin Olsson har igjen vært på besøk i studio hos Hilde i podkasten Spor av mestring. Ann Britt har nå fått publisert sin andre doktorgradsartikkel, som tar for fagpersoners erfaringer med å utvikle kommunale helsetjenester i samarbeid med brukere. I podkast-episoden snakker de om hva fagpersonene synes er positivt med samarbeidet og hva de synes kan være krevende.

Studien er også omtalt i spalten «Forskeren forklarer» hos erfaringskompetanse.no.

Lytte til episode 12 her.

Les episoden her

[Jingle intro]
–Korleis kan helsetenesta leggje til rette for læring og meistring og auka helsekompetanse? Meistring er ein individuell prosess, utan oppskrift, men kan me vise til nokre stiar som andre har gått opp? Velkommen til Spor av mestring, ein podkast i regi av Nasjonalt kompetansesenter for læring og mestring innen helse. Namnet mitt er Hilde Blindheim Børve og eg er spesialrådgjevar og har i mange år jobba med pedagogikk i ein helsekontekst.

Hilde ønskjer Ann Britt Sandvin Olsson velkomen tilbake til Spor av mestring. Ho er tidlegare presentert som stipendiat innan forsking på brukarmedverknad på tenestenivå. I episode 6 presenterte ho første artikkel i doktorgradsarbeidet sitt som var ei oppsummering av forsking om brukarmedverknad på tenestenivå. Ho har nyleg publisert sin andre artikkel, og Hilde ønskjer at Ann Britt fortel kva han handlar om.

–I doktorgradsarbeidet mitt undersøker me brukarmedverknad på tenestenivå. Det vil seie samarbeidet mellom fagpersonar og brukarrepresentantar om å lage eller forbetre helsetenester. I denne artikkelen ser me nærmare på kva fagpersonane som er involvert i det samarbeidet synes om å jobbe saman med brukarrepresentantar, seier Ann Britt. Det er fagpersonane sitt perspektiv.

Datagrunnlaget

Hilde spør korleis dei samla data i dette arbeidet.

–Eg er jo ikkje åleine om å skrive desse artiklane, seier Ann Britt og trekk fram at ho jobbar med gode folk.

Una Stenberg og Mette Haaland-Øverby, som er kollegaer av Hilde og Ann Britt ved NK LMH, er med. Det er òg hovudrettleiar Anita Strøm og birettleiar Tor Slettebø. Dei siste to høyrer til på VID vitenskapelige høgskole. Arbeidet er finansiert av Stiftelsen Dam og NK LM ved Oslo universitetssjukehus.

Datamaterialet i heile doktorgradsarbeidet er samla gjennom innleiande observasjonar, som betyr at forskarane har vore til stades i fleire dagar i kvar av dei 4 kommunane dei har undersøkt. Der har dei mellom anna delteke på møter mellom fagpersonar og brukarrepresentantar.

–Me ønskte å finne ut kva dei bryr seg om og kva dei treng og kva me lurte på, seier Ann Britt. Så gjorde me intervju i fokusgrupper med fagpersonar i kvar kommune. Dei kommunane som er involvert i prosjektet, er ulike. Både med omsyn til kor dei ligg geografisk, i storleik og grad av erfaring med å jobbe saman med brukarar for å utvikle eller forbetre tenester. Me har prøvd å få grupper som til saman dekker eit breitt erfaringsgrunnlag, sånn at me har mykje å ta av.

–Då meiner du dei einskilde personane, at fagpersonane har ulik erfaring og lengde? spør Hilde.

–Ja, dei som er med i fokusgruppene, svarer Ann Britt. Men så er det sånn at kommunane enten har lang eller kort erfaring med å drive dette arbeidet. Det gjer at det blir ei gruppe som har lang erfaring, og ei gruppe som har lite erfaring, seier ho, men presiserer at alle har fått dei same spørsmåla.

–Kva tema har de fokusert på i desse gruppene? spør Hilde.

Ann Britt fortel at dei innleiingsvis spurte fagpersonane kort om bakgrunnen deira. Deretter spurte dei korleis fagpersonane opplever det å samarbeide med brukarrepresentantar. Dei bad om konkrete situasjonar og kva som var bra i dei og kva som var krevjande. Dei søkte spesielt etter det som var krevjande og vanskeleg, for på den måten å kunne bidra til å styrke praksis med brukarmedverknad.

Meiningsfullt og tryggande

Hilde har lese artikkelen og synes det er mange spennande tema og situasjonar. Ho kjenner igjen mange situasjonar som blir løfta fram. Ho ønskjer at dei saman skal sjå litt nærmare på nokre av situasjonane. Ho seier lett leande at dei kan starte med det positive igjen.

–Det kjem veldig tydeleg fram at fagpersonane synes det er både meiningsfullt og tryggande å utvikle helsetenester saman med brukarrepresentantar, fortel Ann Britt.

Det meiningsfulle er knytt mot det at dei lærer mykje når dei sit saman med brukarrepresentantar, om situasjonen til folk som lever med helseutfordringar. Den kunnskapen dei får då tek dei med seg inn i sin jobbkvardag, når dei møter andre pasientar, pårørande og brukarar, og opplever det som meiningsfullt. Det er òg tryggande fordi dei verkeleg kjenner på at brukarrepresentantane kjem med innspel som dei sjølv ikkje hadde tenkt på. Det gjer at tenestene blir betre tilpassa brukarane eller dei som skal gjere seg nytte av tenestene. Hilde og Ann Britt er samstemte i at det er noko dei begge kjenner igjen frå lærings- og mestringsfeltet – det er ikkje noko nytt.

–Men det er viktig å seie at det er veldig positivt – fagpersonane opplever det som positivt, seier Ann Britt.

–Alle som er med i studien er handplukka til å vere med sidan dei har erfaring med å vere med i slikt samarbeid. Noko som gjer at desse fagpersonane er positive til denne forma for samarbeid. Til tross for det er det òg ting dei finn vanskeleg og kan vere krevjande avhengig av korleis samarbeidet går, fortel Ann Britt.

Balansekunst

Hilde følgjer opp med å seie at det var nokre som strevde med å balansere egen autoritet med samarbeidet og lurer på kva handlar det om?

Ann Britt fortel at mange av fagpersonane dei snakka med synes dei hadde mykje autoritet i forhold til brukarrepresentantane. Det grunngav fagpersonane i at dei har sin fagkunnskap og at dei er i en jobb der dei nyttar sin fagkunnskap. Brukarrepresentantane må kome til deira arena, inn i kommunen sine lokalar fysisk, for å samarbeide. Denne autoriteten kunne bli forstyrrande for fagpersonane. Dei hadde ein idé om at samarbeidet skulle vere likeverdig. At dei skulle vere likestilte, og at brukarrepresentantane skulle vere kollegaer, som kollegaer i eit tverrprofesjonelt samarbeid. Men det fungerte ikkje heilt slik. Brukarane er ikkje tilsett, dei har ikkje fagkunnskapen og det er på jobben til fagpersonane. Fagpersonane er dei som tradisjonelt skal ta i vare brukarar og pasientar. Fagpersonane fortalte at denne autoriteten og korleis dei skulle takle det, gjorde at det blei for audmjuke i samarbeidet. De unnlèt å seie i mot brukarane for å ikkje såre eller forulempe dei. Det gjer at noko av hensikta med samarbeidet forsvinn litt ,tenkjer Ann Britt. Ho fortel vidare at det kom fram fleire gonger at fagpersonane sjølv sa at dei må tørre å vere ueinige. Dei må tørre å ta i bruk si eiga faglegheit, men det var ei utfordring som var vanskeleg å ta.

I resultata kom det òg fram at fagpersonane som hadde minst erfaring med brukarmedverknad, var dei som synes det var mest utfordrande.

–Dette er ein læreprosess, ein må lære korleis ein skal gjere det og korleis få det til, seier Ann Britt.

Forventningar og rolleavklaringar

–Det kjem òg fram at nokre strevde med å tilpasse seg kunnskapen og rytmen til brukarrepresentantane, seier Hilde, og ønskjer at Ann Britt fortel litt om det.

–Brukarrepresentantane har ofte behov for å diskutere ting som fagpersonane eigentleg er gjennomdiskutert på. Fagpersonane har tatt ei utdanning og reflektert over det, og dei har vore i situasjonar der dei må tenkje over det. Det har jo ikkje alltid brukarrepresentantane, seier Ann Britt. Fagpersonane har i tillegg ofte dårleg tid. Dei har mykje dei skulle gjort på kort tid sånn at dei kan springe ut igjen og gjere dei andre oppgåvene som ligg og ventar på dei – som dei ikkje har fått nokon andre til å gjere for seg. Fagpersonane har mange rollar, og det er ingen andre som gjer jobben deira når dei lagar nye tilbod eller jobbar med brukarmedverknad i utvikling av helsetenester. Då blei fagpersonane lett utolmodige, forklarer Ann Britt. Det gjorde at fagpersonane fort kunne køyre over brukarene, stoppe dei og få prosessen vidare. Rytmen til brukarrepresentantane kunne bli utåleleg for fagpersonane og gjorde det vanskeleg for fagpersonane å vere i han.

Hilde kjenner igjen mykje av det Ann Britt forklarer og seier at det er ubehageleg for begge partar å kome i ein sånn situasjon.

–Fordi dette gjer noko med haldningane våre, me merkar det i ein samtale, seier ho.

Hilde lurer på om det var andre ting fagpersonane trakk fram som krevjande. Ann Britt fortel om ein spesiell situasjon som kom fram, som fleire fagpersonar nemnte. Det var når dei opplevde at brukarrepresentantane delte for private saker. At dei tok fram for mykje som gjaldt seg og sin eigen situasjon og brukte mykje møtetid på det i tillegg.

–Då blei det nokre situasjonar der brukarane tok fram ting som er kjempevanskelege for dei, og som er veldig private. Då sit fagpersonane og lurer – og dette beskreiv fagpersonane sjølv – korleis i alle dagar skulle dei få avslutta, stoppa eller avrunda dette for å vere sikre på at personen ikkje blir for sårbar i samarbeidet etterpå. Men òg fordi at det ikkje skulle bli så kleint for alle involverte, fortel Ann Britt.

–Så det ligg ei omsorg i det – å verne mot å seie for mykje? spør Hilde.

–Ja, og det øydelegg balansen i samarbeidet. Då blir den personen som sit der pasient eller brukar, og då blir dei ikkje lenger likestilte i samarbeidet, seier Ann Britt. Då kan det vere vanskeleg å ta opp igjen den forma for samarbeid når du tek i vare den andre og lurer på korleis du skal gå gjennom dette. Fagpersonane hadde òg fokus på at denne personen trengte å fortelje dette, å bli høyrt og anerkjent. Men det var ikkje staden for det her. Så det blei ein klein situasjon for alle som var involvert.

Hilde lurer på korleis dette kan bli tatt i vare og om det er meininga at me ikkje skal vite så mykje om kvarande?

Ann Britt trur det handlar mykje om, basert på det fagpersonane fortel, tid og avklaringar. At alle veit kva samarbeidet skal gå ut på, og at forventningane er avklart i forkant. Då ville brukarrepresentantane visst at dette ikkje er ein arena for å dele dei mest såre opplevingane. Det kan dei heller ta med andre fagpersonar eller i ein anna setting.

–Det hadde òg vore betre viss fagpersonane ikkje hadde vore så pressa på tid. Då kunne dei tatt unna dette på ein betre måte, seier Ann Britt.

–Tydelegare rammer, at dette gjer me i dag. Det handlar om å avklare forventningar, setje rammer og kva rolle ein har, summerer Hilde opp.

Kunnskapsbasert praksis er krevjande

–Noko anna som kom fram var at nokre av fagpersonane strevde med å lage ein skikkeleg kunnskapsbasert teneste leste eg, seier Hilde.

–Ja, det er eit krav som fagpersonane har på seg når dei er med å lagar nye tenester. Då skal det oppfylle dei kriteria som ligg for ein kunnskapsbasert teneste, forklarer Ann Britt. Kunnskapsbasert praksis handlar om å inkludere både forsking, fag- og brukarkunnskap og erfaringar.

–Å få med alle 3 perspektiva i ei ny teneste er ganske krevjande, seier Ann Britt. Då handlar det om at fagpersonane har presset på seg. På at dette er noko som blir bra for kollegaene, og det skal stå seg og vere berekraftig i organisasjonen – som her er kommunen. Men òg at brukarane faktisk får det dei treng, det som kan hjelpe dei. Dei rollane og ha det presset på seg gjer at dei synes det er vanskeleg når det kjem brukarerfaring med, for korleis skal dei få plass til det?

–Det er ein stor jobb å flette dette saman, kommenterer Hilde.

–Ja, for kva av brukarerfaringane skal dei ta med, og kva skal dei sile ut. Fagpersonane sorterer, og kva skal dei gjere med det som dei ikkje får brukt? Det er krevjande for fagpersonane å finne ut av, seier Ann Britt.

–Derfor var eigentleg fagpersonane skeptiske til brukarrepresentantane. Om det dei kom med var representativt for fleire enn dei sjølv. Viss fagpersonane opplevde at brukarrepresentantane berre snakka om personlege ting, såg dei ofte vekk i frå det. Då hadde dei ikkje med seg på-vegne-av-perspektivet. Det gjorde òg at mange fagpersonar foretrakk å ha brukarrepresentantar som har gått gjennom ei opplæring eller utdanning i det å vere brukarrepresentantar frå organisasjonen sin. Då stolte dei meir på at brukarrepresentanten hadde den riktige hatten på i samarbeidet. Det gjorde fagpersonane tryggare på at den brukarkunnskapen som kom, var på vegne av fleire, noko som gjorde det lettare å få til det dei kalla ei skikkeleg kunnskapsbasert teneste.

–Det er ei krevjande rolle dette her, seier Hilde. For ein balansekunst der alle skal bli høyrt og alle dei tankane samstundes.

Det er ulike formar for kunnskap, seier Ann Britt og fortel at resultata deira indikerer at fagpersonar med minst erfaring, er dei som har mest trøbbel med å inkludere brukarkunnskapen.

–Dei som har meir erfaring kring det å samarbeide med brukarar, tenkjer ikkje lenger så mykje på det med representativitet for brukarrepresentantane. Fordi dei har sett at det brukarane kjem med er viktig. Kunnskapen brukarrepresentantane kjem med har mykje å seie for korleis tilbodet blir betre.

–Så her trengs erfaring, summerer Hilde opp.

–Ja, i alle fall på samarbeidsprosessen og dei krevjande situasjonane som fagpersonane står i, seier Ann Britt.

Ulikheita er nøkkelen

–Så kva meiner du Ann Britt det er viktig å fokusere på for å få til eit godt samarbeid? spør Hilde.

–Det handlar om å sjå og erkjenne at det å vere med i samarbeid med fleire fagpersonar og brukarrepresentantar kan vere vanskeleg og krevjande, fortel Ann Britt. Det kan gjere samarbeidet lettare viss alle veit kva deira rolle i samarbeidet er. Det kan vere ein god ting å diskutere på førehand kva vanskelege situasjonar som kan oppstå i samarbeidet og korleis ein skal handtere desse.

–Det er like krevjande å vere tverrfaglege når me samarbeider tenkjer eg, seier Hilde. Det er litt like utfordringar me ser der òg.

Det er Ann Britt einig i. Samstundes legg fagpersonane i studien vekt på at det å inkludere brukarar er ein anna type eller form for tverrfagleg samarbeid. Å få inn brukarstemma blir noko meir i samarbeidet, som eit tillegg. Fagpersonar som samarbeider opplever ei likskap i samarbeidet, i måten ein snakkar på. Denne likskapen mellom fagpersonane er gitt og satt, og dei trur gjerne at det blir sånn med brukarane òg.

–Men det blir det ikkje, fortel Ann Britt. Det er der det ligg ei spenning, utfordring og kanskje òg ei moglegheit. Det er to ulike typar kunnskap som gir noko på ulikt vis. Det handlar om å vere tydeleg på at fagpersonane har sin kunnskap og brukarane sin. Det er nettopp det at dei er ulike som gjer at dei fungerer så godt i lag. Viss det er erkjent og anerkjent frå start, kan ein unngå vanskelege situasjonar undervegs.

–Men ikkje alltid. Ein må vere førebudd og ha god nok tid til å tenkje at viss eg skal jobbe på denne måten, kjem ein ut i andre situasjonar enn når ein berre jobbar med fagpersonar. Det treng ikkje berre vere negativt, men det kan vere veldig vanskeleg, seier Ann Britt.

Erfaring og fasilitering

–Avslutningsvis, kva tenkjer du dette kan bety for praksis? spør Hilde.

–Eg trur i alle fall at det er viktig å ha tenkt gjennom at når ein blir med i eit slikt samarbeid får ein brukt seg sjølv på andre måtar enn det ein hadde tenkt innleiingsvis – då tenkjer eg på fagpersonane si side, seier Ann Britt. Det kan vere verdifullt å få innspel frå brukarane som ein kan bruke i jobben sin.

–Det handlar og om at ein må diskutere desse tinga på førehand, fortset Ann Britt. Viss du er heilt ny inn i samarbeid med brukarar kan det vere fint å prata med ein erfaren person på førehand. Å gå gjennom korleis handtere det viss brukarrepresentanten snakkar om for private ting. Kva er greitt og korleis kan me gjere det best mogleg for alle partar, både for brukarrepresentantar og fagpersonar.

Det er nokre som har sagt at 2 + 2 blir 5 – er det noko i det?, spør Hilde til slutt.

–Ja, du har jo hatt besøk av Liv Hopen i denne podkasten, seier Ann Britt – for ho seier jo det. Når samarbeidet fungerer godt, kan det bli det. Når det ikkje fungerer så godt, blir det dumt for både fagpersonane og brukarrepresentantane, og då har ingen lyst til å samarbeide på denne måten.

Ho avsluttar med å seie at det ligg mykje ansvar på rolla som fasilitator, personen som leier samarbeidet. Det er ofte ein fagperson som har fått ansvar for å gjere samarbeidet godt.

–Den rolla er kjempeviktig, og det ser me på i ein eigen artikkel, seier Ann Britt.

Hilde takkar for nok ein god prat. Ho veit at Ann Britt jobbar med fleire artiklar og gler seg til å invitere ho tilbake for å presentere nye funn om brukarmedverknad i tenesteutvikling.

[Jingle outro]
På gjenhøyr til nye samtalar om spor av meistring.